Anna innfrir nyttårsforsett

I år var et av nyttårsforsettene mine å få publisert en teateranmeldelse på et ordentlig sted. I siste liten kan jeg si meg happy med å ha klart det!

Jeg er plutselig teateranmelder på ordentlig. Dvs, med den pågående anmelderdebatten bør jeg vel akte meg vel for faktisk å KALLE meg denslags,,, men jeg fikk i hvert fall anmelde dette:

http://www2.scenekunst.no/artikkel_6599.nml

foto: Webverket.no

Sprellende, frisk fisk

Jonoe i Ringensenteret på Grünerløkka har ikke akkurat de beste forutsetninger for å lykkes. De ligger i et SENTER, og ikke nok med det – de ligger i et senter med inngang fra den mørke sidegata. Lokalet er egentlig nitrist og industrihvitt. Men Jonoe gjør det beste ut av et middelmådig utgangspunkt. 

(Ingar Steinholts bilde)
 
Når vi endelig finner fram, møter vi et vennlig vertskap og et usedvanlig ungt klientell i forhold til det relativt høye prisnivået.  Belysningen er dempet, og vi får et lite bord i et hjørne, trass i at det er nesten fullt og vi ikke har bestilt bord. Vi kommer mer eller mindre direkte fra en fantastisk opplevelse: DeLillos framfører hele ”Hjernen er Alene” i Operaen. Vi er yre og glade og klare for god mat og god samtale. I løpet av kvelden skal vi få servert følgende kommentar fra den elskverdige, svenske servitøren: ”Det er like før jeg kommer bort med en liten stol og setter meg ned med dere, så hyggelig ser det ut som dere har det”. 

Vi dozer på med en flaske Chablis vi kjenner fra før.. Den deler vi gjennom hele det eminente måltidet som venter oss. Det starter kjapt med en skål neongrønt sjøgress med sesamfrø og sitrusdressing. Delikat, herlig konsistens, fin smakssammensetning. Så kommer sashimi av laks, tunfisk og en enestående frekk kveite – alt sammen i husets smakfulle ponzu-saus, og med asparges og hvitkålstrimler og rogn. En strålende frisk start. Kveite er ikke vanlig å få servert som sushifisk i Norge. Vi er svært nysgjerrige på hvorfor ikke. Den vi fikk servert, var noe av den beste sushien vi har fått. 

Like etter følger et langt, smalt fat med tre ulike, men like delikate retter. Her er det seriøst vanskelig å si at noe er bedre enn det andre. På hver sin måte er her hver rett like god. Først tester vi kald, rosastekt indrefilet av okse, dandert på marinerte kålstrimler, med en fantastisk deilig saus omkring. Kjøttet er kanskje en smule for kaldt – det holder omtrent samme temperatur som den rå fisken. 

Ved siden av, oppå en generøs haug dødsgod avocado (hvor FINNER de sånt?!) ligger en skalldyrsalat som selv jeg som ikke liker majones får vann i munnen av. Den inneholder nemlig den mest apetittvekkende kamskjell, hoppende spreke reker og lune biter av annen fisk. Kamskjellene er orgasmisk bløte; helt rå. Rekene har bare så vidt blitt kastet et par ganger rundt i en kjele – de spriker i alle retninger og ser oppriktig glade ut!

I den andre enden av fatet frister to små rispannekaker med Jonoeand – en krisp klassiker i særs god gjennomføring. Anda ligger og koser seg i rislappen sammen med agurk, vårløk samt en søt, tykk saus. Vi fikk servert noe lignende på Dinner en gang, også der utrolig, utrolig godt.
Heldigvis har servitøren vår bedre vett enn oss, og lar det gå en god stund før hun gir oss mer mat. Kollegaen hennes, også han en overstrømmende og forståelsesfull svenske, varter oss opp med vann, vin og vennlige kommentarer. 

Så kommer et digert fat med nigiri og maki – vi undrer oss på om vi klarer dette her – vi begynner tross alt å bli bittelitt mette. Det viser seg at frykten var ubegrunnet: hver eneste bit går ned. Den lange raden med californiaruller inneholder pent skjært laks (ikke noe avskjær her i gården), tempurascampi (knakkige – ikke det spor seige), agurk, chilimajones, og den digge avocadoen. All nigirien er like vakkert skjært; meget godt håndverk. Den dyprøde tunfisken, kveita, laksen, scampien og et nytt bekjentskap: kongefisken. Han er fetteren til tunfisken, forklarer servitøren. Sånn en fetter burde alle ha. Vi besøker ham gjerne igjen. Regninga for hele herligheten kom på drøyt 1 300 kroner. Jonoe gjør det verdt hver eneste krone. Vi var riktignok i strålende humør etter vår drømmedag; men dette gav mersmak. ”Nu har ni varit duktiga”, roser servitøren vår etterpå. ”Jag går langsamt och hemtar rechningen”. 

Vakkert om barn som blir borte

 

Operaens bilde

Nederlands Dans Theater 1
Forrige gang vi så Lightfoot og León var jeg helt blåst av banen – at moderne ballett kunne gi teater-meg sånn en opplevelse! Jeg hadde gledet meg enormt til dette, og klarte å riste av meg feber og spysjuka akkurat i tide til forestillinga.


Jiří Kylián: Vanishing Twin – om alt som ikke er ferdig.
 Etter en halvtimes forsinking er det ikke rart vi tror operaen holder på å ramle ned. Lyset er på, og det lyder flere dramatiske brak bak scenen. Men det er bare begynnelsen av Jiří Kylián verk Vanishing Twin.


Tre par dansere titter inn og plumper ut på den store scenen. Duettvis slåss de om plassen. To høye sprekker og en dempet bløtgrå vegg med sigende prikker forteller oss at vi befinner oss inni livmora. Her er det liv. Energiske dansere med stor teknisk presisjon og treffsikker pasjon driver fram i intervaller av ro og tempo.


Cellemenneskene spretter rundt, og hver gang de treffer veggen høres et brak. Prøver de å feste seg? Prøver de å kladde seg sammen med andre celler? Dansebevegelsene er underlige, overraskende og vakre. Lyset er dust, og kostymene går i de samme fargene som veggene – svartfiolett og mild grålilla. Tre kvinner og tre menn befolker scenen som potensielle fostre. Musikken er moras tunge og fjerne hjerteslag, metallaktige morterstøt, cembalo og elektrisk tikking. Tiden går, livet er forgjengelig.


Balletten heter Vanishing Twin; et medisinsk fenomen som er mer vanlig enn man skulle tro; opptil hvert 8. svangeskap starter med tvillinger, men i løpet av de første 12-14 ukene forsvinner den ene tvillingen, og bare hvert 1 av 70 fødsler er tvillingfødsel. Hvor blir tvillingen av? Den dør, og blir absorbert av mora eller av den andre tvillingen.




Lightfoot León: Silent Screen
Alle Lightfoot og León sine balletter begynner på S. det gjør også datteren deres, Saura. Silent Screen er en dans om den største sorgen noen kan oppleve; den handler om å miste et barn. 

I et metta lydbilde laget av intenst flygelspill står tre skikkelser og ser utover havet. Det er mannen, kvinnen og Gud. Kvinnen rykker seg løs fra en fastfrosset posisjon, men vrir seg umiddelbart inn i en ny. I en myk spotlighet griper hun fortvilet etter et barn som ikke lenger er der. Mannen omfavner henne hjelpeløst, og kaster et anklagende blikk på Gud. Gud går utover moloen og forsvinner i disen. Foreldreparet er alene i sin bunnløse sorg. Den gir seg ulike utslag for de to. De forsøker å bære og støtte hverandre, men de finner ikke trøst. De forsvinner i pliktløpets skrekkelige aktiviteter; papirer må sendes, hus må stelles. Mora trekkes inn et galskapens savn, faren er en maskin, og hverdagen sluker dem.


De tre store skjermene endres, og paret står på en kjerrevei i en vinterkledd skog. Mot dem kommer det elskede barnet, men hun stopper før hun når dem. Jeg griner en skvett. En gråsvart spiral suger henne inn, foreldrene vil handle, men ingenting fungerer. Tunge skyer ruller over dem; huset er så tomt, de har bare hverandre. Datteras silhuett forbi vinduet. Er hun der likevel? Dansen er presis og sterk, rørende og ærlig. Det treffer meg midt i hjertet.


Så overtas scenen av andre dansere, andre følelser, andre måter å bearbeide sorgen på. Vi møter et sort- og hvitunivers av lys, musikk og dansere, vi møter en far som følger en mørkkledd brud med et uendelig slep til alters, før vi kommer tilbake til foreldrene. De står og bølger foran universet. Dattera går baklengs forbi vinduet. Skogen. Havet. Kontakt. The End.


Jeg mistet tråden i midtpartiet, og synes 45 minutter ble i overkant mye. Jeg liker NDT veldig, veldig godt, men jeg hadde ikke like heftig bakoversveis denne gangen som sist.

Pinocchio for voksne

Plastilina av Vasilij Sigarev, Nationaltheatrets Amfiscene

Regi: Yngve Sundvor

Med: Kim Sørensen, Endre Hellestveit, Mattis Herman Nyquist, Anne Marie Ottersen, Erik Hivju, Ine Jansen, Ingjerd Egeberg, Finn Schau

Hanne Tømta skryter av at hennes Pinocchio på Hovedscenen ikke bør sees av barn under 8 år. Men uten at jeg har sett sirkustrompet-Pinocchio, er jeg helt overbevist om at den gode Pinocchio-forestillingen på huset er den som går på Amfiscenen. Vasilij Sigarev er en glitrende historieforteller.

Det er mange likhetstrekk mellom Maxim, den 14 år gamle gutten vi møter i Plastilina, og Pinocchio. Begge er foreldreløse, men bor hos en gammel formynder som vil dem alt godt. Pinocchio har Gepetto, Maxim har Besta. Begge ønsker å være gode, ordentlige mennesker, men de hindres av ytre omgivelser. Pinocchio er en tredokke, Maxim lever i den skitneste, russiske slum, helt uten forutsetninger til å kunne oppføre seg bra.

Begge utsettes for fristelser og folk med onde hensikter. Pinocchio lures til å bli med dokketeaterdirektøren, lures av reven og katten, lures til å bli med til Ønskeøya (eller hva den nå het). Maxim treffer også mange jævler, fra den grusomme inspektøren på skolen der han går, til hora som lurer Maxim og den stakkars kameraten hans Losja, til å bli med opp til to skumle menn i en fancy bygård. Maxim har også sin Timmy Gresshoppe; den døde vennen Spira, som prøver å oppmuntre ham til å fortsette.

Jeg er imponert over at man kan spille med slik intensitet når man har så få å spille mot. Ensemblet gir alt de har, og karakterene de har utviklet er virkelig gode. Mange ganger fantaserer Maxim, eller han har mareritt. Soundtracket til stykket, Here comes the rain again, kommer når Maxim opplever særlig kjipe ting, eller når han fantaserer. Sangen spilles i mange ulike versjoner, og fungerer godt. I den bedritne hverdagen sin hvor guttene er det ikke rart de fantaserer. Virkeligheten er full av prostitusjon, voldtekt og rusmisbruk.

Talk to me like lovers do. Dette livet er for jævlig, og selv om mange bruker kjærlig ord overfor hverandre, virker det ikke som om de skjønner hva de selv sier. Elsker du meg? Din jævla impotente dritt. Omtrent sånn. Det slår meg med kraft at jeg aldri har sett Kim Sørensens milde sider før. Jeg har aldri sett ham smile. Og når han gjør det, som 14-åring altså, minner han meg enormt om min egen 15 år gamle bror. Og jeg tenker ikke dette ofte på teater, men her tenker jeg; Det kunne vært Karl. Hadde vi tilfeldigvis blitt født i denne gjørma av en slum, så kunne det vært Karl.

Jeg er ganske paff over at dette stykket var så bra. Jeg aner ikke hva jeg hadde sett for meg, men ikke dette. Mattis Herman Nyquist debuterer på National med dette stykket. Han er den døde selvmordskandidaten Spira, som prøver å muntre opp Max. Herman har en nydelig evne til å finne barnet i seg. Endre Hellestveit klarer det kanskje enda bedre som Losja. Han blir bare yngre og yngre for oss. Han ljuger så det renner av ham, i ett sett. Maxim veit det, og han sier ingenting. Maxim er nemlig forståelsesfull og fin. Men han har et eksplosivt sinne, som særlig bobler over når han eller andre blir urettferdig behandla. (Akkurat som Karl.)Det eneste Max virkelig har kontroll over, er plastiliaen sin.

Drømmesekvensene i stykket gjør det ekstra interessant. Maxim er sikkert tidvis rusa. Dermed er det helt naturlig at flere av karakterene er ekstra onde og karikerte. At kjøttdeigen er billig fordi den er lagd av menneskekjøtt. At man kan bli befølt av en brud på bryllupsdagen hennes.

Men, som min russiskvante venn Christoffer sier på vei hjem: På bygda i Russland er det virkelig sånn; folk kjekler og bråker i ett sett. Ingen smiler. Akkurat som hos Pinocchio er det ingen voksne hjemme. Barna må stort sett klare seg selv. Likevel tror jeg dette kunne vært hvor som helst. Det kunne vært Karl. Og så leser jeg i programmet. At stykket er basert på historien til dramatikerens bror.

Hva er det med nordmenn?

Plastilina er et sjeldent godt stykke på Nationaltheatret. Hele den siste uka har ensemblet spilt for 30-40 publikummere hver kveld. Hvorfor i alle dager er det ikke fler som går og ser denne lille dystre perlen? Er det fordi nordmenn ikke gidder å se russisk, rett og slett? Tidligere i år floppet den russiske klassikeren "På Bunnen totalt, og måtte tas av plakaten ganske raskt, etter at billettsalget for første gang i historien (sier ryktene) har gått tilbake etter premieren (fra 9 % solgte billetter til 7 % solgte billetter).

Chet spiller ikke her

Torshovteatret.

Torbjørn Harr har lenge ønsket å gjøre et prosjekt med jazzlegenden Chet Baker i sentrum. Derfor spurte han Lars Saabye Christensen om ikke han kunne skrive et manus til ham. Han fikk ja, og han har sammen med den vidunderlige regissøren Sofia Jupiter laget forestillingen Chet spiller ikke her. Den handler om Daniel, en jazzmusiker som har forgudet Chet Baker siden han som trettenåring hørte ham på radioen.


Daniel kan leve av musikken, og han får til og med priser. Men han føler seg liten ved siden av den store Chet, og hele livet henger spørsmålet faren stilte over ham: hva om du ikke er god nok? Daniel kvier seg enormt for å komme til den selvinnsikt at han kan være middelmådig.
Musikerne Harr har med seg har en fin timing, Harr selv spiller saksofon godt nok til at vi ikke har noe å utsette på det. Saabye Christensen hverdagslige poesi er fin. Men hva som er fint og hva som funker er ikke alltid synonymt.


Jeg er litt skuffet over at Harr og Jupiter overhodet ikke går utenfor boksen – de leverer det man forventer, men ikke stort mer. Jeg overraskes over at dette faktisk er et ekte hjertebarn av Harr – noe han virkelig har brent for å gjøre. Dessverre er dette en sånn ”fin” forestilling som er fort glemt.

Hva er det med Teaterhøgskolen?

Høstsonaten på Oslo Nye, 7. oktober

Antigone på Teaterhøgskolen, 8. Oktober. Basert på Antigone av Jean Cocteau, som er basert på Sofokles.
Regi: Peer Arne Perez Øian
I rollene: Silje Storstein og Lasse Valdal, Marie Blokhus, Peter Svarre Hald, Tani Mathias Hansen, Sigurd Myhre

To dager på rad har jeg spontant gått på teater. Det var lenge siden jeg hadde vært på Oslo Nye, og det var lenge siden jeg hadde vært på KHiO. Begge stykkene handlet i noen grad om foreldre-barn-relasjonen og om skyld og ansvar. En autoritet gjør sine valg og får svi for det.

Har jeg sagt ett pent ord om Høstsonaten, så var det bare velmenthet. Glem det. Les en bok av psykiater Finn Skårderud og se Ingmar Bergmans filmversjon av fortellingen. Ferdig.

Så til det levende, inspirerende, brennende teateret.

Vi er på Fugazzi, eller, det innbiller jeg meg i det minste. Bare én eneste gang har jeg satt mine ben på et av Oslos beige vestkantutesteder. Her er vi. Fem vakre, unge mennesker poserer, pouter, rynker brynene så sexy de kan. De leker med myten om at alle som kommer inn på teaterhøgskolen ser kliss like ut. Guttene er mørke og kjekke, jentene blonde og slanke. 9-millimeterssveis og mørke, pene dresser og slips på guttene, lekkert dandert høysåte, brun silkebluse og høylivet skjørt på jentene.

Så kommer disse sjablongaktige dukkene til liv, og dét med en intens og glitrende gospelsoul til ære for Zevs, den viktigste av de greske gudene. Vi får bevist at det sjelden slipper inn folk som ikke kan synge på KHiO. Her må det nevnes at den besungne Frank Kjosås sitter på første rad og jubler fra første strofe. Denne mannen klarer å sette stemninga for oss alle. Er det noe KHiO kan, så er det å spille på hvor lekne de er der, hvor enormt mye humor og spilleglede det fins der. Ingen grunn til å skjule det.

Scenerommet, et titteskap aktørene hopper inn og ut av, er polstret i beige puter. Her bor kong Kreon, svogeren til den ulykksalige Ødipus. Kreon har nettopp overtatt tronen etter at de to nevøene hans har skåret strupen over på hverandre. Kreon ser den ene som en ærerik soldat, den andre som en opprører og kriminell som ville erobre byen Teben. Eteokles skal få en ærefull begravelse. Polyneikes skal overlates til kråker og hunder, og skal råtne på en haug. Den som våger å begrave ham skal lide. Liket bevoktes døgnet rundt. Det bryr ikke søsteren deres, Antigone, seg noe om. Hun vil begrave sin bror på en verdig måte.

Kong Kreon lever et liv polstret og isolert fra både folk og guder. Det er Antigone som har gudene på sin side, og ved sitt valg om å trosse kongens påbud, blir hun også en heltinne for det undertrykte og tiende folket.

Hver eneste scene starter med hjerteskjærende angst. Marie Blokhus spiller med stort hell den tapre Antigone. Hun har bestemt seg for at Polyneikes skal begraves på skikkelig vis, koste hva det koste vil. Hun har sett liket, vi har sett hennes kvalme over synet, og hennes avsky overfor onkelen, kong Kreon. Hun tilbyr søsteren sin, Isomene, å bli med på å redde Polyneikes ære. Isomene støtter henne med ord, men takker nei til å bli med – du kan ikke lykkes, sier hun. He ain’t heavy, he’s my brother, synger Antigone sjelfullt. Dette er den eneste sekvensen jeg synes er temmelig tidstypisk; jentene står på hver sin side av scenen, dvs på gulvet nedenfor scenen, og snakker inn hver sin mikrofon. Samtalen føres uten at de to ser på hverandre. Dette har jeg sett veldig mye av i det siste, for eksempel i Rosmersholm, i Drapane i Aalst og i går, på Høstsonaten. Regissør Øian velger stadig disse filmatiske løsningene der skuespillerne viser publikum ansiktene sine, men uten at de egentlig rekker å se på hverandre. Jeg merker godt hvor vant jeg er til å se på denne måten. Artig å kjenne på at det også kan fungere uten kamera.

Det vil si, både kamera og mikrofon er stadig i bruk. Kong Kreon kringkaster sine taler til folket, og Antigone får også sjansen etter hvert.

Når hun tas på fersken i forbrytelsen sin, vil Kreon først skåne henne, men hun utbryter hardnakket at det ikke er noen vits, for hun vil sette i gang igjen i morgen.

Antigone er den verdige som mener at selv om broren kan ha gjort noe galt, er han i døden kun bror. Hun setter plikten til gudene og til familien først. Kreon har skapt sine egne lover og regler, lover som ingen egentlig støtter. Det er dette han får svi for når han til slutt mister alle.

Mellom hver av de ti episodene stykket er delt inn i, synger og spiller skuespillerne og en musiker de har med seg. Det går i heftig bluesrockabilliysoulogfunk, og det går fra spenning til spenning: i det ene øyeblikket er alle happy og forelska, i neste er de over seg av skrekk og fortvilelse. Overgangene er brå, men effektive. På en elektrisk tavle av den sorten de ha i operaen risler noen ganger tekster fra orginalen. Jeg spør meg hvor mye som er igjen av orginalmanuset, men jeg ser jo av min egen opplevelse at jeg helt fint har fått med meg historien.

Et fornøyelig eksempel på kryssklipping i manus, er et langt utdrag fra ekstremfeministen Valerie Solanas sitt SCUM-manifest. SCUM er kort for Society for Cutting Up Men, og beskriver levende hvor ufattelig onde, perverse og unødvendige menn er. De er utelukkende opptatt av sex, krig og sitt eget ego. Ingenting i samfunnet er på noen som helst måte innrettet til fordel for kvinnen. Antigone kan nok ha enda mer rett i det enn hva Solanas hadde.

Antigone er forlovet med Haemon, som er Kreons sønn. Haemon er en ynkelig svekling som helst vil gjøre alle til lags. Han vil adlyde sin far, men han elsker tross alt den skjønne Antigone, og bebuder overfor sin far at dersom Antigone tas av dage, går han med henne. Haemon forsøker også å få faren til å skjønne at alle byborgerne er på Antigones side og synes han er en ond tyrann. Men stakkars Kreon vil jo befeste sin posisjon som en autoritet som alle skal lytte til, så selv om han innser at han har gjort noen feilgrep, vil han ikke gi seg.

Dette er definitivt første gang noen har lyktes i å røre meg med en gresk tragedie. Det er første gang jeg har fått noe ut av en, og det er første gang jeg har sett en bli aktualisert på en intelligent måte. Regissør Peer Arne Perez Øian unngår alle opplagte grep, han er uredd og leken. Dette er hans siste prosjekt før hovedoppgaven hans. Han er godt forberedt, det kommer til å gå ham godt.

Men hva er det med KHiO? De som går der lever i en boble der de ikke bryr seg om en ting i utenverdenen. De kjenner hverandre så godt, de jobber så tett innpå hverandre, de har så mye sammen. Denne tryggheten og intimiteten gjør at teateret skinner. De har intet å tape, alt å vinne. Men hva er det som skjer når de er ferdige? Hvorfor er alltid forestillingene på teaterskolen så suverent mye bedre, mye mer levende, mye mer vidunderlige enn noe jeg noen sinne har sett på norske institusjonsteatrene? Hva er det som gjør at disse strålende menneskene slukner? Det kan da umulig være det faktum at de får fast jobb? I disse krisetider er ingen jobb virkelig fast. Er det dårlig arbeidsmiljø? Kort tid? Er det som med journalistene, disse skarpeste av alle studenter, som skusler bort sine evner i heseblesende og jagende dagsaviser der en ikke får gjøre noe som helst ordenlig? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at hver eneste gang jeg går på KHiO, så spør jeg meg etterpå hvorfor jeg noen gang gidder å se noe annet i Oslo.

Det er vel kanskje i et slags lønnlig håp om at noe skal være virkelig godt en gang. Men det er jo så sjelden. Drapene i Aalst var bra. Jeg gleder meg til Chet spiller ikke her. Men det er nesten så jeg ikke vil se resten. Er det noen som vil ha alle teaterbillettene mine? Jeg vil bare bli blåst bort av Khio. Ingen tvil om hvilket teater som er best i denne byen: My Gods, you look beautiful toinght!

Vokser penger på trær?

Sammen er de onde

Drapene i Aalst

Nationaltheatrets Amfiscene

Regi: Per-Olav Sørensen

Ane Dahl Torp og Aksel Hennie spiller foreldreparet som drepte de to små barna sine i Aalst i Belgia. Aline var tre måneder og Mathias nesten 8 år. Aline ble kvalt med en pute, sønnen stakk de i hjel med ei saks etter å ha prøvd å kvele ham i et teppe dagen før. Familien på fire befant seg på et hotell hvor i hvert fall Kurt hadde planlagt at hele familien skulle tas av dage. Katti påstår i rettsaken at det aldri var hennes hensikt å ta livet av seg. Både Kurt og Katti har selv vokst opp med alvorlig misbruk og svik, og begge har kriminell bakgrunn. Men i følge psykiateren har de ingen betydelige psykiske problemer, de har normal intelligens og er i ganske stor grad helt vanlige folk. Hvordan kunne de da drepe barna sine?

Scenen kunne ikke vært enklere og mer kraftfull. To stoler, to mikrofoner, to personer på et lite, svart podium med forhørslys retta mot seg. Enkle, korte brak som effektivt avslutter sekvenser i rettsaken og setter i gang nye. Stemmen til aktor.

Fra første åndedrett er intensiteten i forestillinga enorm. Fra de to kaster første blikk ut i rommet, gisper jeg og tenker ”HVA ER DETTE!?”. Det er – to helt ubegripelige mennesker, som vi ikke kan få lov til å komme inn på. Hele stykket er en kamp der jeg prøver å finne en inngang til å forstå dem – men jeg stanger konstant hodet i veggen. De slipper en ikke inn, ikke en flik er åpen.

Hvorfor-spørsmålet står ikke så sentralt i forestillinga som jeg hadde forventet. Svaret vi får av Kurt, er at det var den beste løsninga, det måtte ta slutt. Men det var ikke barna som plaget dem, selv om de plaget barna. Mathias ble slått for den minste ting, han hadde ingen leker, knapt nok mat og fikk beskjed om at julenissen ikke kommer til slemme barn.

Jeg føler det enormt berikende å få møte skikkelser som er så ufattelig langt fra noe jeg kjenner. Og likevel er de så menneskelige. Ondskapen inkarnert, men menneskelig. For dette skjer hele tida, igjen og igjen. I krig voldtas og slaktes gravide mødre og spedbarn hives i veggen. Det er nesten normalt. Men disse folka setter seg helt på siden av samfunnet. De tar imot penger av systemet som de synes er forkastelig, de er overhodet ikke innstilt på å gi noe tilbake til samfunnet som bekoster dem, de har ingen samvittighet og gjør aldri opp for seg. De spiller høy musikk, har det helt mørkt i huset, krangler høylytt og kaster i ny og ne en av de tre tv’ene sine ut av vinduet. Kurt banker og voldtar Katti, hun hater ham, men hun elsker ham. Påstår hun. De har vært sammen i mange, mange år, og hun har aldri prøvd å rømme.

Hvordan er det mulig? Man får inntrykk av at de to forsterker hverandre. Sammen er de onde. De vet hva som er normalt, hva som er godt og riktig, men de har ingen som helst planer om å følge det opp. De er ikke en del av verden. De har valgt selv å leve isolert og fjernt. Men hvorfor har de valgt så dårlige liv, og hvordan kan de leve sånn? Kurt hadde bestemt at det ikke skulle vare lenger. De skulle dø. Men da det kommer til stykket, var han for feig til å stikke saksa i seg selv, den samme saksa han drepte sin sønn med.

Forhørsdommeren, stemmen til Dennis Storhøi, stiller en rekke spørsmål, og gjentar nesten hvert eneste svar. 60 prosent av manuset er avskrift av rettsaken. De SA virkelig disse tingene. Dette gjør forestillingen spesielt sterk. Når de sier ting som er så dumme, ulogiske, onde eller fjollete at du ikke ville tatt det alvorlig ellers, det blir ekstra kraftfullt.

Jeg vet at det er en idiotisk sammenligning, men jeg tenker på FrP-velgere. Det er så mange av dem, det er et vanlig valg. Men det er noe ved dem – jeg klarer ikke å tenke at de ikke er dumme. Jeg er overbevist om at det må være en rekke kortsluttede resonnementer i hodene deres – at de ikke skjønner hva de får i samfunnet vårt. At de ikke ser lenger enn bensin, alkohol, skatt og folk de er redde for. Og at disse kortslutningene blåses opp i hodene til foreldreparet i Aalst. De velger lettvinte løsninger, gjentar seg selv, finner på nye svar – det er ingen fornuft i det de sier. Man ønsker å tilgi dem fordi de selv har hatt det så jævlig som barn, men de spytter på oss for det og synes vi er idioter.

Jeg synes både Hennie og Dahl Torp er usedvanlig pene og karismatiske mennesker, og jeg bekymrer meg for at det vil kunne bli vanskelig å ikke synes det selv i denne forestillinga. Men de klarer det. De er overbevisende små, udugelige, brautende – men likevel normale. De har en imponerende potens i formidlingen, og mangelen på kommunikasjon er lysende og total. De sperrer seg inne i sine skall, de angriper oss og setter oss til veggs. Begge begår strålende prestasjoner. Storhøi er det vi tenker, men vi skulle ønske han hadde kjørt dem hardere, spurt ”hvorfor” og ikke avbrutt det han begynte på når vi tror at de kanskje er på gli til å fortelle oss noe mer, til å gi oss svar.

Stykket til Pol Heyvaert og Dimitri Verhulstgir like mange spørsmål som det gir svar, men er et viktig og brutal samtidsdramatikk.

„Ein Sommernachtstraum“

„Ein Sommernachtstraum“ på Schaubühne am Leniner platz, Berlin
Regi: Thomas Ostermaier
Koreografi: Constanza Macras

I Thomas Ostermeiers hender er det ikke stort mer enn brokker igjen av Shakespeares manuskript og rollene spilles delvis på skift. Identitetstapet og begjæret står i sentrum for en fargesprakende og våt forestilling fra bøllene ved fasjonable Ku-damm i Vest-Berlin. Et maksimalistisk zappeuttrykk der det er umulig å få med seg alt, lar dansen få fortelle historien.

Idet vi går inn i salen, er det full fest. Vi kommer vi opp på scenen, blir dratt med i en svingom og får servert velkomstbowle. Scenen er pyntet med ballonger og store girlandere. Den går over to etasjer, der den ene etasjen er et dansegulv, mens den andre er bygd med en rekke dører som i en forviklingskomedie, slik også Midtsommernattsdrøm jo også er.

Den svært tilstedeværende men likevel svevende Lars Eidinger trekker kvinner fra salen opp på scenen og får dem til å være med på en strippedans der det er skuespilleren selv som stripper, men på temmelig humoristisk vis. En Freud-tekst om drømmen og barnet spiller i bakgrunnen.

11 dansere og skuespillere spinner over komplisert, leken og fet koreografi. Det fungerer svært godt å bruke en del profesjonelle dansere ved siden av husets skuespillere. Kostymene er tidvis fraværende, men vi møter en lang rekke fantastiske habitter og uttrykk. Særlig den minste av skuespillerne lyser opp scenen som blant annet tyrefekter, humle, og rosa alv.

Skillet mellom scene og publikum oppløses, og man føler virkelig at man kan hoppe opp på scenen og forandre handlingen. Noen går underveis, og ja, det er mye nakenhet og sexlek. Lysander kler av Hermia mens hun sover, alle får plutselig dyrehode, ikke bare eselet. Mot slutten våkner alle opp og er marionetter som fordeler skyld og forsøker å forklare det som har skjedd.

Thomas Ostermeier er en av Tysklands mest profilerte regissører. Men denne forestillingen hadde ikke blitt noe tess uten den fabelaktige argentineren Constanza Macras, samt skuespillere og dansere som med sin dyktighet og sitt engasjement lar tilfredsheten sin smitte over på publikum.

Berlin 090322

Winterreise

Av Schubert og Müller

Regi: Michael Thalheimer

Deutsches Theaters Kammerspiellavdeling.

Michael Thalheimer ble jeg kjent med da han og DT gjestet National med Vildanden i fjor høst. Det gjorde sterkt inntrykk, og jeg vil vel si at det er noe av det beste jeg har sett. Schubert har jeg brukt en del som pensummusikk, og har særlig fått sans for klaverstykkene hans.

Både dikter og komponist døde tidlig i 30-årene sine, og begge var del av begynnelsen på den tyske romantikken. Stykket Winterreise er 24 sanger satt sammen til to sykluser. Det dreier seg stort sett om død og bedervelse, eksistensiell bedrøvelse og frustrasjon og smerte over livet og kjærligheten. Det er ikke noe happy ending, og tonen er helt drøyt sørgelig, men så vakker så vakker.

Én sanger, et nakent og dypt rom, en pianist og tre instrumenter. Hvorfor skulle en musikalsk sekvens som dette ha behov for regi, kan man spørre seg. Men Thalheimer setter et lett, men bestemt preg på forestillingen. Det viktigste han gjør, er å utnytte dybden i det svarte scenerommet. For musikken berører en på ulike måter ettersom hvor nært eller fjern den er, og hva slags klang som skapes.

Daniel Kirch gestalter den vandrende sangeren. Han får ikke enormt mye regi, men detaljene i presentasjonen hans er elegante og gripende. Hans såre og intense tenor er så sterk at jeg må tilstå at den rant et par tårer. Og han selv hadde seriøst øynene fulle av tårer.

Mannen er kledt i hvit lindress og brune lærsko. Vesten er litt for trang, og han har ingen skjorte under. Men så vrenger han av seg jakka, og over hele skuldra har han en diger tribal/blomstertatovering. Ellers er det mest dramatsiske som fysisk skjer at det snør masse og at han ligger naken og død (?) i snøen.

Samspillet mellom pianist og sanger er distansert, men godt. De ser på hverandre bare et par ganger i løpet av stykket.

Å høre på en fyr som synger i en drøy time skulle ikke egentlig være noe stress når man er bergtatt og digger det, men jeg satt nå og duppa litt. Men det skyldes nok at jeg var lenge ute i går. Jeg kom i siste liten, men siden jeg var alene fikk jeg en veldig bra plass, og dét bare til 8 euro. Det går MASSE ting på DT som jeg har lyst til å se. Førsteinntrykket har ikke gjort lysten mindre.

Berlin 090309

Første og siste dag i Vest-Berlin

Turen til Berlin gikk så knirkefritt at jeg nesten ikke merka at jeg dro. Selv om det var "endelig" ble det veldig "plutselig". Vet ikke hva jeg har glømt enda, men jeg har ikke merka noe enda. Bor på et hostell i helt feil bydel, men det gjør ikke noe. Som Hana sa: likegreit at du får besøk Vest-Berlin med en gang, for det er ikke sikkert du kommer tilbake dit.

Gårsdagen gikk med til veldig lite likevel. Men jeg fikk pløyd gjennom sikkert 56-60 aktuelle boligannonser. Og idag gikk jeg på besøk. Det var den fineste plassen jeg kunne tenke meg, og helt klart finest av de annonsene jeg så på.

Midt i Prenzlauer Berg, ikke noe hurra-kollektiv, men Sandra og 2-åringen hennes Lennart. Og pappan Till, men han bor i Hamburg. Men naboene under er vennene deres, og de er visstnok veldig trivelige. Ikke røyker de, og internett har de og. Fabelaktig. Det eneste aberet er at det er langt unna universitetet. Men blås i det - skal man først bo i Berlin, må man da bo i BERLIN!
Dessuten tar selve transporten fra hjemme til t-banestoppen på skola bare 40 minutter.

Ellers har jeg vært og tittet på språkskolen og på universitetet. Og kjørt masse tog og bane. Uni-området er kjempedigert. Tror jeg fant der jeg skal være, men er usikker.

Liker meg.

Det Karamasovske problem

På Nationalteatrets hovedscene. Regi: Oleg Kulikov. Med: Per Jansen, Fridtjof Såheim, Mariann Hole, Mads Ousdal. m.fl.



Brødrene Karamasov er et slags krimdrama der de svært ulike Karamasovene forsøker å finne ut hvem (av dem) som har dreper faren, Fjodor. De undrer ikke et øyeblikk på hvorfor noen har drept ham ,for han var et svin.

Stykket handler, som mange av Dostojevskijs bøker, om tro og tvil, skyld og samvittighet. Men det er bare Mads Ousdal som virkelig behandler temaet, som drøfter sin skepsis og sitt verdensbilde. Oleg Kulinov skal være en stjerneregissør, men jeg synes han blir altfor… vanlig. Skuespillerne er ikke så verst. Det er regien som er platt, rett og slett. Jeg kjeder meg helt til Ivan, Ousdal, kommer på banen. Mads Ousdal gjør en fremragende jobb. Han kunne nesten ha spilt Karamasov alene. Han er den av brødrene som ikke tror på Gud. Han er velutdannet, en vitenskapsmann. Han holder seg ofte litt i bakgrunnen, men stykkets største scener er hans monologer. Han kjemper med seg selv, troen og galskapen.

Dostojevskij var selv dypt religiøs, og helten hans i boka er Aljosja, den gode og rene yngstebroren som vil gå i kloster og som alle elsker. Aljosja er Dostojevskijs ideal. Han har en slik figur i mange av sine romaner, for eksempel i Forbrytelse og Straff. Jeg tror kanskje Ivans kamp med seg selv er ment å bunne ut i en erkjennelse av at Gud og Satan finnes. Men jeg leser Ousdals spill som uten konklusjon. Man får selv velge hva Ivan til slutt finner ut. Eller ikke finner ut.

Brødrene Karamasov er en svær og tjukk roman. Når man skal forsøke å bearbeide den for scenen, må man selvsagt velge ut noen få historier. Men stykket må stå på egne ben. Dette er problemet i forestillingen på National. Man har valgt ut fortellingene, men relasjonene presenteres ikke tilstrekkelig godt. Man skjønner rett og slett ikke hva far Fjodor har gjort som skulle føre til at alle hans sønner hater og avskyr ham. Kanskje bunner dette i en russisk inneforståtthet. Setter man opp Peer Gynt i Norge, er det mange ting man ikke behøver å si. Setter man som russer opp Dostojevskij i Norge, er det en del ting man ikke kan forutsette at publikum vet. Man skal ikke trenge å ha lest boka. Forestillingen skal kunne tale for seg selv. Det gjør den dessverre ikke.

Estetisk sett er Brødrene Karamasov en perle. Musikken er veldig russisk, men likevel ikke typisk. Lyset er en vikig og fager del av et himmelsk vakkert scenebilde. Scongrafien er ved Simon Pastukh, russisk som regissøren. Fargene hans går i skitten pastell og mørke gråtoner. Scenen er lag på lag med halvgjennomsiktige plastduker der skuespillerne kan komme og gå. I Karamasovgården står et gammelt epletre, og gårdsplassen er full av aprilgrønne epler og hvite høner. Det snør, alle er godt kledte i tykt, russisk vintertøy. Bildene fra forestillingen er absolutt det vakreste ved den.

Pinlig morsomt og absurd om overklassen

Jeg har billettene, er sent ut. Marit svarer meg ikke, og jeg beiner over det skitne gulvet i Torshovteatrets lille kafé. Døra opp til scenen står åpen, men langs den står en rekke folk, og ganske mange av dem jobber på Nationalteatret. De glor på meg. Jeg skjønner ingenting, er 100% overbevist om at Marit har kommet seg inn og holder av plass til meg. Jeg smiler og gir fra meg begge billettene ved inngangen. Tar to trinn i hvert steg opp trappa, og ved toppen av den står Tim, en av de triveligste skuespillerne teatret huser. Han gliser og sier velkommen, bare kom inn, dette går fint. Jeg sier takk, jeg håper det, og så finner jeg ikke Marit. Når jeg ringer, viser det seg at hun også er sein, og at hun står nede og ikke kommer inn fordi det er fullt og de er strenge i dag. Herregud, tenker jeg, Herregud. De er da aldri strenge her. Jeg karrer til meg et par stoler oppe på galleriet. Du må jo bare si at jeg trodde du var inne og at jeg gav fra meg begge billettene. Folk tror på en når en sier det som det er. Klokka er ett minutt på, de fleste setene rundt den lille manesjen som er Torshovscenen er tatt. Lyset er på og folk sitter og kose seg og ler og følger med på alle de som ankommer i siste liten. Først nå oppdager jeg at Tim, som åpenbart spiller mannen i huset, sier hei til flere enn meg, og at Ågot Sendstad renner rundt og hjelper folk å finne et sted å sitte. Hun sludrer ivei. Er det for kaldt her, spør hun. Jeg har luftet, altså. Ja, det er så hyggelig at dere kunne komme. Vi er jo litt skuffet over at vi ikke har kunnet flytte inn i det nye huset enda. Folkk renner på, men det affiserer ikke vertskapet det minste. Du verden, tenker jeg. De er jo alltid så strenger på tiden. Å begynne presis og alt dette. Marit kommer durende opp trappen og ut på scenen. Jeg roper lavt: Marit. Hun stråler opp mot meg, vinker og roper Hei! Alle ler. Jeg ler. For en festlig start på en forestilling. Ja, nå venter vi vel egentlig bare på én – min far, sier Ågot Sendstad.

I de finere og mer møblerte hjem på vestkanten forekommer hyppig et for meg inntil nylig ukjent fenomen. Salong. Det vellykkede par hyrer en eller noen få klassiske musikere,catering, inviterer venner og familie, og holder en konsert i sin egen stue. Vi er på salong. Hjelpes meg. Musikeren er Ingeborg Christoffersen, og hun spiller seg selv. Hun studerer ved tre forskjellige konservatorier og spiller blokkfløyter i alle farger og størrelser. Rundt seg har hun Helene, Helenes bror den vinglade jusstudenten, sønnen, den skravlesyke venninnen,den takknemlig og triste kokken, den selvopptatte far og den støttende mannen. Og oss.

Den hvite dobbeltdøren vi kommer inn gjennom og ut på scenen, er rammet inn av et lite stykke hvit vegg med stukkatur oppunder ”taket”. Vi er på Frogner, tenker jeg, for akkurat sånn ser det ut hos oss og. Bortsett fra denne biten av vegg, er det vi, publikum, som utgjør scenografien. Vi er, viser det seg raskt, del av er større regi, Vertinnen Helenes regi.

Dette er hennes forestilling. Hun introduserer, presenterer, dirigerer. Hun bestemmer hvem som skal få komme til orde, hvem de skal få snakke med, om hva. Hun bestemmer hvorden fløytistens verker skal analyseres, og hvordan alt liv i leiligheten defineres. Hun er falsk som fy, med et kjempedigert påklistret smil. Hvorfor gjør
de dette mot seg selv, spør meg meg mens jeg skadefro kroer meg på galleriet. Det er herlig.

Goksøyr & Martens har et prosjekt. De forteller om Oslo. Deres forrige forestilling, Ønskekonsert, handlet om fattigsom i Oslo. En prisverdig tematikk å sette fokus på, men de klarte slett ikke å formidle noe til meg, og jeg likte ikke stykket i det hele tatt. Jeg må tilstå at jeg kom til Salong med svært lave forventninger. Men denne gangen lykkes de med sin dokumentasjon, hovedsakelig gjennom bruk av humor og å sette navlebeskuenheten på spissen.

Det de to regissørene har gjort, er å invitere seg selv hjem til disse finere hjemmene. De har overvært en rekke salonger. De har observert, og gjort det godt. De har rett og slett plukket med seg replikker og historier og lagd et helhetlig manus ut av det. Menneskene i denne fiffen beskrives gjnneom et ekstremt fokus på fasade, og en ”the show must go on”-innstilling. De er hyggelige mot alle, men mener det ikke nødvendigvis like dypfølt hele tiden. De er ikke redde for å subtilt å sparke nedover. Men gjennom masken gir familen og gjestene oss gløtt av deres privatliv og følelser.

Blokkfløytisten har ikke valgt et klassisk renessanse- eller barokkreportoar slik en kansksje kunne ha forventet. Hun har gått for det absurde, det en i noen grad må være en kjenner for å få noe ut av. Dette gir seg herlige utslag i kulturkræsj som skal glattes over. Utsøkt festlige er vertinne Helenes kommentarer av typen: det der kunne jo nesten tippet over i det vulgære, men med din begavelse evner du å kombinere det emosjonelle med det intellektuelle. Christophersen er realisten i stykket. Hun er ikke skuespiller, men har spilt på mange huskonserter. Lurer på hva hun synes om denne utleveringen av hennes arbeidsgivere. Lurer på om Goksøyr og Martens har de samme etiske kvalene som sosantere på feltarbeid. Lurer veldig på hva de som har gitt inspirasjon til produksjonen av stykket, de rike familene, synes når de kommer. Lurer på om noen spør dem.

Det er ikke stort teater, men det er en herlig kveld som igjen sier meg noe om hvilke settinger jeg i virkelighetens verden føler meg ekstremt distansert i. Goksøyr og Martens fremhever besteborgerligheten og gjennom humor kritiseres det egosentriske verdenssynet innenfor de vakre, lukkede dørene.

4X Lightfoot & León – delikat lekestund og fyrverkeri i Nasjonalballette

Hipp hurra! Første gang i den nye Operaen. Masse kjentfolk fra alle steder, deilig lukt av ferskt treverk, hele salen minner litt om en 70-tallsbuss. Vi sitter i orkesteret og er sjeleglade for den fantastiske studentrabatten. Det er fullt, og vi har de beste plassene.

Først ut: dansere begrenset av bokser og kasser. De hopper og dytter seg ut og inn av dem, de dulter og gnur. Det er fart og moro som brytes av av stille og vuggende partier. Det mest karakteristiske ved L&Ls uttrykk er lekenheten. I det ene øyeblikket er danseren elegant og kjølig, i det neste henger geipen ute og hun har knekk i knærne. L&L utfordrer det vi tror vi skal få se, hva moderne ballett er. Jeg har ikke sett mye dans, og jeg har aldri likt noe som helst, med unntak av Jo Strømgren, som bruker mye teaterelementer i koreografiene sine.

Dans nummer to er et fabelaktig morsomt lite stykke som minner meg om eurytmi – Gertrude Stein leser et eget dikt. Hvert ord har en tilhørende bevegelse, noe som blir festlig når enkelte uttrykk stadig repeteres på overraskende og eiendommelig vis. To dansere er alene på scenen og jobber med hverandre, men mest mot diktet som durer over dem.

På tross av min mistro til dansen, tross min manglende rutine: balletten ”Subject of Change” er en av mine absolutt største kulturopplevelser noensinne. Musikkstykket er ”Death and the Maiden” av Schubert, og dansen handler riktig nok om en jente som skal dø, og som danser med døden. Det høres klisjéaktig ut, men det er det siste man kan kalle denne åpenbaringen av et dansenummer. Jeg var himmelfallen, lamslått, satt med hjertet i halsen og klamme hender gjennom hele stykket. Det var helt, helt fantastisk. Døden og hans følgesmenn i rødt og svart og jenta i en hvit nattkjole. De danser i mørke, men på et blodrødt teppe som tidvis fanger jenta. Det vakreste øyeblikket i hele forestillingen er når dødens medhjelpere snurrer henne rundt og rundt på teppet; det røde foret i de svarte dressene flagrer, og de er døde mens hun er levende.

Den siste dansen er kalt SH-boom, og er et tøysenummer med en flørtende tryllekunstner, fire nonner, og fire gutter i undertøyet. Samt en dans i bare messingen, hvor lyssettingen utelukkende kommer fra damenes lommelykter. Lysmesteren gjør gjennom hele forestillingen en glimrende jobb. Det er nemlig mørket og skyggene som får definere scenebildet. Det lyset som gis oss er dust og begrenset, perfekt avmålt. Det gir spill i skygger og muskler, det gir silhuetter og lurer oss til å tro på trylleri.

Kostymene er enkle og meget delikate – selv underbuksene er ikke underbuksete. Letthet preger stoffene, og kroppene presenteres nydelig – de kommer til sin rett i dansen. Scenerommet er stort og mørkt, men danserne er kjentmenn som viser oss vei. Dette var en åpenbaring av en forestilling for meg. Jeg lover å tro på dansen fra nå av.

Traust om traumer

Teateranmeldelse: Tilbaketoget fra Moskva - Om hvordan livet i hvert fall ikke skal bli


Et middelaldrende par vet ikke lenger hvordan de skal holde ut med hverandre. Mannen vil gå, men får ikke lov av sin kone. Den voksne sønnen blir budbringer mellom de to, og stuekrigen mellom dem river også i ham. Under Napoleons tilbaketog fra Moskva var spørsmålet om man skulle la andre dø for å redde seg selv. Mannen innser at han ofrer andres lykke for å redde sin egen overlevelse, men han skjønner ikke at han også ødelegger familiens liv. Når han overfor kona innrømmer at han gjennom tretti år har ”latet som”, synes hun at han tar fra henne hele hennes idé om det livet hun har hatt.

Ibsens skygge hviler over dette stykket. Det handler om livsløgnen, om hvordan vi er avhengige av hverandre, og hvordan vi slett ikke forstår hverandre. Og det ender med at sønnen ser for seg å leve med den samme pinen som foreldrene hans har gjort. Forfedrenes synder går igjen i barna.

Monna Tandberg spiller med dette sin siste rolle på Nationaltheatret. Trond Brænne spiller mannen. Jeg har ikke egentlig sansen for noen av dem. Tandberg er usedvanlig proklamerende i stilen, samtidig som hun alltid ser ut til å ville forføre publikum, mens Brænne har problemer med å komme seg ut av barne-TV-onkel-rollen jeg tilla ham for 20 år siden. Men i denne forestillingen fremstår de begge som meget troverdige. Kanskje er det fordi gjenkjennelsen mellom tekst og eget liv for mange middelaldrede er svært stor. Men når man vet at forfatteren av stykket, William Nicholson, har basert manuset på sine egne foreldres opprivende skillsmisse, er også skillsmissebarnets rolle oppi det hele meget sentral. Sønnen spilles av den ofte energiske Kim Sørensen, som imponerte voldsomt i Verdiløse Menn. Her blir han overraskende flat og tam, og hans indre krig kommer ikke godt nok til uttrykk. Han forblir dessverre en bifigur.

En annen forferdelig irriterende ting ved stykket er musikken som spilles mellom noen av aktene. Piano og saxofon i en gresselig såpeoperamelodi. Man får inderlig håpe at de som har valgt musikken tenker det samme som meg: den eneste grunnen til at man skulle velge et såpeoperatema måtte være om man ville si at våre liv er klisjéfylte som såpeoperaer, men de er fremdeles våre liv, og verdt å beskrive og betrakte.

Scenografien beskriver et hjem med kræsjende elementer som uttrykker noe om livene som leves her. Veggene har forfalne, men vakre tapeter, stolene paret sitter i er rutete hverdagslige, og kjøkkenet er moderne. Her har ekteparet laget te til hverandre hver eneste dag i alle de år. Teen står ved lag. Eller kanskje står den nettopp nå for fall. Alle tre skuespillere er på scenen gjennom nesten hele stykket, men lyssettingen veksler på å gi dem vår oppmerksomhet. Distanse beskriver relasjonene mellom dem. De kommer sjelden nær hverandre.

Best liker jeg de første aktene. Her bruker mannen en rekke metaforer til å beskrive livet til paret ved å si en hel del andre ting. Om Napoleon og om krig.

Heldig er den som ikke lever i et slikt dødt forhold. Det er rart hvordan man, når man ser film og teater, søker å relatere historien til sitt eget liv. Dette er kanskje noe av selve poenget med kulturopplevelsene. Men noen ganger kan det være fint å se andres liv beskrevet også. Og så kan man sukke lettet og prise seg lykkelig for at det ikke er en selv. Eller, dersom en kjenner seg igjen, kan man føle seg lettet over at man ikke er alene i møkka.

Slottet

Stemninga er søvning og dunkel allerede idet publikum kommer inn i salen. Lyset er svakt og med rødskjær. Skuespillerne ligger strødd utover den runde, burgunderrøde scenen. De sover. Eller våker de? Det viser seg i alle fall at de har svært god etterretning om alt som skjer med den stakkars hovedpersonen, Landmålaren.

Han har blitt innkalt til Slottet, og kommer til landsbyen ved Slottsfjellets fot. Gjennom halvannen time forsøker Landmålaren fortvilt å få kontakt med Slottet. Det lykkes ham ikke.

Bevegelsen står i sentrum i denne forestillingen, ved siden av den uggne følelsen av å ikke helt vite om man er våken eller drømmer. Men tross lekent språk og koreografi, er forestillingen ikke så energisk som man kanskje kunne vente og håpe. De går og går og kommer aldri til døra. Dette er Kafka, men mangelen på klimaks i stykket, denne helt flate dramaturgien, gjør at vi likevel ikke begeistres. Jan Grønli gjør en hederlig innsats i siste akt, og denne monologen er også noe av det beste i stykket.

Stykket har et vakkert sceneuttrykk, og er nesten rensket for rekvisitter. Der det behøves, kommer et sjablongaktig skilt dalende ned fra taket. En telefon, et dokument, en øks. Mer behøves i og for seg ikke. Selv lyset er det til dels skuespillerne selv som styrer. Med lommelykter lyssetter de hverandre for oss og for seg selv.

Noen ganger plages man ikke av nynorsken på Det Norske. Andre ganger er den påtrengende og påklistret. Her utfolder skuespillerne seg med alle mulige merkelige og virkelige vestlandsdialekter. Ikke alle er like knirkefrie. Kanskje er det komisk for meg bare fordi jeg har fulgt flere av skuespillerne gjennom teaterhøgskolen og synes det er uvant. Imidlertid er det godt å se at de ”er seg selv” fremdeles – at de er like lekne og spilleglade som de var på skolen sin.

Det er alltid fint når man får lyst til å lese forfatteren bak stykket, men det tyder kanskje også på at man ikke er helt tilfreds med det man har fått servert.

Kan det komme noe godt fra Torshov…

Det eneste gode stykket Torshovteatret har levert oss tidligere i år, er ”Verdiløse Menn”. Det begynner å bli en stund siden. ”Sult” stiller vår teaterhunger. Dette er høstens beste premierestykke.

Jeg elsker teater som er fysisk, energisk, rent og tydelig. ”Sult” er alt det. I tillegg er Hamsuns litteratur stor, og med særs enkle virkemidler overlates det meste til de tre skuespillerne som sammen befolker scenen. Glitrende lyssetting er den viktigste hjelpen de får.

Protagonisten i Hamsuns ”Sult” har i denne forestillingen tre ansikter, tre stemmer. Det gir muligheter. Ensemblet på Torshov har laget en rivende god teaterforestilling. Der Ulven-oppsetningen på Nationaltheatrets amfiscene er mer deklamering av dikt i et scenerom med kulisser og flere på scenen av gangen, er ”Sult” teater.

Den runde scenen er rammet inn av en høy og svart vegg, og på toppen av den står pantelåneren og andre høytstående samfunnsmedlemmer. Nede på gulvet ligger Mannen i en sammenkrøllet, skjelvende ball. ”Det var på den tiden jeg gikk omkring og sultet i Christiania”. Veggen er en tavle, og Mannen kritter opp sitt liv, på den. Tall, streker og bokstaver risses opp, og strykes ut.
Hele forestillingen foregår i svart-hvitt. Tavleveggen og strekene, mannens tre kritthvite ansikter med briller på, samt den loslitte og fillete dressen. Mer er det ikke. Med et unntak – når han drømmer, eksploderer forelskelsen i Ylajali fra St. Olavsplass 2 i blodrødt konfettifyrverkeri. Og når han forestiller seg at han er på dødens rand, tyter all den røde konfettien ut av munn og nese.



Mannen viser oss sin ensomhet og nød, han sulter og lider all kunstneriske pine foran oss. Endre Hellestveit, Anders T. Andersen og Birgitte Larsen bytter på alle rollene. Det at de noen ganger alle tre forestiller hovedpersonen samtidig, gjør at han blottlegger sine tanker og følelser, som slett ikke alltid er i tråd med hans handlinger. Det gir nyanser og menneskelighet, trass i at mannen slett ikke framstår som sympatisk. Han er uforbederlig. Han drømmer om et bedre liv, men hver gang han kommer til penger, fråtser han dem raskt bort.

Hellestveit har vi fulgt siden teaterhøgskolen, og likte ham da, og under Robert Wilsons legendariske Peer Gynt, men siden har han skuffet oss. Han har ikke kommet til sin rett. Men i ”Sult” får han vise sin skjørhet. Hans milde sinn blir dog utfordret av både hardhet og ryggesløshet. Birgitte Larsen gjør seg best når hun får gjøre rare ting. Her er hun gjennomført, yndig og rå. Andersen har nesten alltid piggene ut, han er salt og ram, men deilig.

Når vi kommer ut i bykulda, føler jeg meg møkkete. Ikke rart, krittskyen fra scenen fylte hele salen på Torshov. Jeg har frosset, og var heldigvis kjempesulten gjennom hele stykket. Slett ikke verst da, å komme hjem til vidunderlig grillet kylling, hvitløksbaguetter, tzatziki og gresk salat. Fråtseri-fråtsera. Studenter i hovedstaden lærer aldri.



Foto: Gisle Bjørneby

En vanlig dag i helvete

En forestilling over Tor Ulvens forfatterskap

Stein, hav, skjell, skjelett, rynker, sex. I en vinterstille skog surrer sju skuespillere rundt i snøen. I to og en halv time fortelles små, løsrevne historier fra Tor Ulven. Teksten kunne egnet seg vel så godt, og ikke bedre, som hørespill eller rett og slett i bokform.
Ulven er opptatt av meningsløsheten. Når det endelig går opp for oss at det ikke er noe poeng med livet, er det altfor sent å trekke det tilbake. Vi går fra prenatal tilstand, til barnets seksuelle oppvåkning, til forelskelsen, til rynkene, til det endelig tar slutt. Ikke i noen spesiell rekkefølge, og med mange turer annenstedshen. Men hele tiden med distanse til omgivelsene og nærhet i relasjonene.
Ulven trekker ut poesien i det hverdagslige språket. Hjerteslaget ytterst i fingertuppen. Denne forestillingen gir meg mest av alt lyst til å lese Ulven.