Pinocchio for voksne

Plastilina av Vasilij Sigarev, Nationaltheatrets Amfiscene

Regi: Yngve Sundvor

Med: Kim Sørensen, Endre Hellestveit, Mattis Herman Nyquist, Anne Marie Ottersen, Erik Hivju, Ine Jansen, Ingjerd Egeberg, Finn Schau

Hanne Tømta skryter av at hennes Pinocchio på Hovedscenen ikke bør sees av barn under 8 år. Men uten at jeg har sett sirkustrompet-Pinocchio, er jeg helt overbevist om at den gode Pinocchio-forestillingen på huset er den som går på Amfiscenen. Vasilij Sigarev er en glitrende historieforteller.

Det er mange likhetstrekk mellom Maxim, den 14 år gamle gutten vi møter i Plastilina, og Pinocchio. Begge er foreldreløse, men bor hos en gammel formynder som vil dem alt godt. Pinocchio har Gepetto, Maxim har Besta. Begge ønsker å være gode, ordentlige mennesker, men de hindres av ytre omgivelser. Pinocchio er en tredokke, Maxim lever i den skitneste, russiske slum, helt uten forutsetninger til å kunne oppføre seg bra.

Begge utsettes for fristelser og folk med onde hensikter. Pinocchio lures til å bli med dokketeaterdirektøren, lures av reven og katten, lures til å bli med til Ønskeøya (eller hva den nå het). Maxim treffer også mange jævler, fra den grusomme inspektøren på skolen der han går, til hora som lurer Maxim og den stakkars kameraten hans Losja, til å bli med opp til to skumle menn i en fancy bygård. Maxim har også sin Timmy Gresshoppe; den døde vennen Spira, som prøver å oppmuntre ham til å fortsette.

Jeg er imponert over at man kan spille med slik intensitet når man har så få å spille mot. Ensemblet gir alt de har, og karakterene de har utviklet er virkelig gode. Mange ganger fantaserer Maxim, eller han har mareritt. Soundtracket til stykket, Here comes the rain again, kommer når Maxim opplever særlig kjipe ting, eller når han fantaserer. Sangen spilles i mange ulike versjoner, og fungerer godt. I den bedritne hverdagen sin hvor guttene er det ikke rart de fantaserer. Virkeligheten er full av prostitusjon, voldtekt og rusmisbruk.

Talk to me like lovers do. Dette livet er for jævlig, og selv om mange bruker kjærlig ord overfor hverandre, virker det ikke som om de skjønner hva de selv sier. Elsker du meg? Din jævla impotente dritt. Omtrent sånn. Det slår meg med kraft at jeg aldri har sett Kim Sørensens milde sider før. Jeg har aldri sett ham smile. Og når han gjør det, som 14-åring altså, minner han meg enormt om min egen 15 år gamle bror. Og jeg tenker ikke dette ofte på teater, men her tenker jeg; Det kunne vært Karl. Hadde vi tilfeldigvis blitt født i denne gjørma av en slum, så kunne det vært Karl.

Jeg er ganske paff over at dette stykket var så bra. Jeg aner ikke hva jeg hadde sett for meg, men ikke dette. Mattis Herman Nyquist debuterer på National med dette stykket. Han er den døde selvmordskandidaten Spira, som prøver å muntre opp Max. Herman har en nydelig evne til å finne barnet i seg. Endre Hellestveit klarer det kanskje enda bedre som Losja. Han blir bare yngre og yngre for oss. Han ljuger så det renner av ham, i ett sett. Maxim veit det, og han sier ingenting. Maxim er nemlig forståelsesfull og fin. Men han har et eksplosivt sinne, som særlig bobler over når han eller andre blir urettferdig behandla. (Akkurat som Karl.)Det eneste Max virkelig har kontroll over, er plastiliaen sin.

Drømmesekvensene i stykket gjør det ekstra interessant. Maxim er sikkert tidvis rusa. Dermed er det helt naturlig at flere av karakterene er ekstra onde og karikerte. At kjøttdeigen er billig fordi den er lagd av menneskekjøtt. At man kan bli befølt av en brud på bryllupsdagen hennes.

Men, som min russiskvante venn Christoffer sier på vei hjem: På bygda i Russland er det virkelig sånn; folk kjekler og bråker i ett sett. Ingen smiler. Akkurat som hos Pinocchio er det ingen voksne hjemme. Barna må stort sett klare seg selv. Likevel tror jeg dette kunne vært hvor som helst. Det kunne vært Karl. Og så leser jeg i programmet. At stykket er basert på historien til dramatikerens bror.

Hva er det med nordmenn?

Plastilina er et sjeldent godt stykke på Nationaltheatret. Hele den siste uka har ensemblet spilt for 30-40 publikummere hver kveld. Hvorfor i alle dager er det ikke fler som går og ser denne lille dystre perlen? Er det fordi nordmenn ikke gidder å se russisk, rett og slett? Tidligere i år floppet den russiske klassikeren "På Bunnen totalt, og måtte tas av plakaten ganske raskt, etter at billettsalget for første gang i historien (sier ryktene) har gått tilbake etter premieren (fra 9 % solgte billetter til 7 % solgte billetter).

Chet spiller ikke her

Torshovteatret.

Torbjørn Harr har lenge ønsket å gjøre et prosjekt med jazzlegenden Chet Baker i sentrum. Derfor spurte han Lars Saabye Christensen om ikke han kunne skrive et manus til ham. Han fikk ja, og han har sammen med den vidunderlige regissøren Sofia Jupiter laget forestillingen Chet spiller ikke her. Den handler om Daniel, en jazzmusiker som har forgudet Chet Baker siden han som trettenåring hørte ham på radioen.


Daniel kan leve av musikken, og han får til og med priser. Men han føler seg liten ved siden av den store Chet, og hele livet henger spørsmålet faren stilte over ham: hva om du ikke er god nok? Daniel kvier seg enormt for å komme til den selvinnsikt at han kan være middelmådig.
Musikerne Harr har med seg har en fin timing, Harr selv spiller saksofon godt nok til at vi ikke har noe å utsette på det. Saabye Christensen hverdagslige poesi er fin. Men hva som er fint og hva som funker er ikke alltid synonymt.


Jeg er litt skuffet over at Harr og Jupiter overhodet ikke går utenfor boksen – de leverer det man forventer, men ikke stort mer. Jeg overraskes over at dette faktisk er et ekte hjertebarn av Harr – noe han virkelig har brent for å gjøre. Dessverre er dette en sånn ”fin” forestilling som er fort glemt.

Hva er det med Teaterhøgskolen?

Høstsonaten på Oslo Nye, 7. oktober

Antigone på Teaterhøgskolen, 8. Oktober. Basert på Antigone av Jean Cocteau, som er basert på Sofokles.
Regi: Peer Arne Perez Øian
I rollene: Silje Storstein og Lasse Valdal, Marie Blokhus, Peter Svarre Hald, Tani Mathias Hansen, Sigurd Myhre

To dager på rad har jeg spontant gått på teater. Det var lenge siden jeg hadde vært på Oslo Nye, og det var lenge siden jeg hadde vært på KHiO. Begge stykkene handlet i noen grad om foreldre-barn-relasjonen og om skyld og ansvar. En autoritet gjør sine valg og får svi for det.

Har jeg sagt ett pent ord om Høstsonaten, så var det bare velmenthet. Glem det. Les en bok av psykiater Finn Skårderud og se Ingmar Bergmans filmversjon av fortellingen. Ferdig.

Så til det levende, inspirerende, brennende teateret.

Vi er på Fugazzi, eller, det innbiller jeg meg i det minste. Bare én eneste gang har jeg satt mine ben på et av Oslos beige vestkantutesteder. Her er vi. Fem vakre, unge mennesker poserer, pouter, rynker brynene så sexy de kan. De leker med myten om at alle som kommer inn på teaterhøgskolen ser kliss like ut. Guttene er mørke og kjekke, jentene blonde og slanke. 9-millimeterssveis og mørke, pene dresser og slips på guttene, lekkert dandert høysåte, brun silkebluse og høylivet skjørt på jentene.

Så kommer disse sjablongaktige dukkene til liv, og dét med en intens og glitrende gospelsoul til ære for Zevs, den viktigste av de greske gudene. Vi får bevist at det sjelden slipper inn folk som ikke kan synge på KHiO. Her må det nevnes at den besungne Frank Kjosås sitter på første rad og jubler fra første strofe. Denne mannen klarer å sette stemninga for oss alle. Er det noe KHiO kan, så er det å spille på hvor lekne de er der, hvor enormt mye humor og spilleglede det fins der. Ingen grunn til å skjule det.

Scenerommet, et titteskap aktørene hopper inn og ut av, er polstret i beige puter. Her bor kong Kreon, svogeren til den ulykksalige Ødipus. Kreon har nettopp overtatt tronen etter at de to nevøene hans har skåret strupen over på hverandre. Kreon ser den ene som en ærerik soldat, den andre som en opprører og kriminell som ville erobre byen Teben. Eteokles skal få en ærefull begravelse. Polyneikes skal overlates til kråker og hunder, og skal råtne på en haug. Den som våger å begrave ham skal lide. Liket bevoktes døgnet rundt. Det bryr ikke søsteren deres, Antigone, seg noe om. Hun vil begrave sin bror på en verdig måte.

Kong Kreon lever et liv polstret og isolert fra både folk og guder. Det er Antigone som har gudene på sin side, og ved sitt valg om å trosse kongens påbud, blir hun også en heltinne for det undertrykte og tiende folket.

Hver eneste scene starter med hjerteskjærende angst. Marie Blokhus spiller med stort hell den tapre Antigone. Hun har bestemt seg for at Polyneikes skal begraves på skikkelig vis, koste hva det koste vil. Hun har sett liket, vi har sett hennes kvalme over synet, og hennes avsky overfor onkelen, kong Kreon. Hun tilbyr søsteren sin, Isomene, å bli med på å redde Polyneikes ære. Isomene støtter henne med ord, men takker nei til å bli med – du kan ikke lykkes, sier hun. He ain’t heavy, he’s my brother, synger Antigone sjelfullt. Dette er den eneste sekvensen jeg synes er temmelig tidstypisk; jentene står på hver sin side av scenen, dvs på gulvet nedenfor scenen, og snakker inn hver sin mikrofon. Samtalen føres uten at de to ser på hverandre. Dette har jeg sett veldig mye av i det siste, for eksempel i Rosmersholm, i Drapane i Aalst og i går, på Høstsonaten. Regissør Øian velger stadig disse filmatiske løsningene der skuespillerne viser publikum ansiktene sine, men uten at de egentlig rekker å se på hverandre. Jeg merker godt hvor vant jeg er til å se på denne måten. Artig å kjenne på at det også kan fungere uten kamera.

Det vil si, både kamera og mikrofon er stadig i bruk. Kong Kreon kringkaster sine taler til folket, og Antigone får også sjansen etter hvert.

Når hun tas på fersken i forbrytelsen sin, vil Kreon først skåne henne, men hun utbryter hardnakket at det ikke er noen vits, for hun vil sette i gang igjen i morgen.

Antigone er den verdige som mener at selv om broren kan ha gjort noe galt, er han i døden kun bror. Hun setter plikten til gudene og til familien først. Kreon har skapt sine egne lover og regler, lover som ingen egentlig støtter. Det er dette han får svi for når han til slutt mister alle.

Mellom hver av de ti episodene stykket er delt inn i, synger og spiller skuespillerne og en musiker de har med seg. Det går i heftig bluesrockabilliysoulogfunk, og det går fra spenning til spenning: i det ene øyeblikket er alle happy og forelska, i neste er de over seg av skrekk og fortvilelse. Overgangene er brå, men effektive. På en elektrisk tavle av den sorten de ha i operaen risler noen ganger tekster fra orginalen. Jeg spør meg hvor mye som er igjen av orginalmanuset, men jeg ser jo av min egen opplevelse at jeg helt fint har fått med meg historien.

Et fornøyelig eksempel på kryssklipping i manus, er et langt utdrag fra ekstremfeministen Valerie Solanas sitt SCUM-manifest. SCUM er kort for Society for Cutting Up Men, og beskriver levende hvor ufattelig onde, perverse og unødvendige menn er. De er utelukkende opptatt av sex, krig og sitt eget ego. Ingenting i samfunnet er på noen som helst måte innrettet til fordel for kvinnen. Antigone kan nok ha enda mer rett i det enn hva Solanas hadde.

Antigone er forlovet med Haemon, som er Kreons sønn. Haemon er en ynkelig svekling som helst vil gjøre alle til lags. Han vil adlyde sin far, men han elsker tross alt den skjønne Antigone, og bebuder overfor sin far at dersom Antigone tas av dage, går han med henne. Haemon forsøker også å få faren til å skjønne at alle byborgerne er på Antigones side og synes han er en ond tyrann. Men stakkars Kreon vil jo befeste sin posisjon som en autoritet som alle skal lytte til, så selv om han innser at han har gjort noen feilgrep, vil han ikke gi seg.

Dette er definitivt første gang noen har lyktes i å røre meg med en gresk tragedie. Det er første gang jeg har fått noe ut av en, og det er første gang jeg har sett en bli aktualisert på en intelligent måte. Regissør Peer Arne Perez Øian unngår alle opplagte grep, han er uredd og leken. Dette er hans siste prosjekt før hovedoppgaven hans. Han er godt forberedt, det kommer til å gå ham godt.

Men hva er det med KHiO? De som går der lever i en boble der de ikke bryr seg om en ting i utenverdenen. De kjenner hverandre så godt, de jobber så tett innpå hverandre, de har så mye sammen. Denne tryggheten og intimiteten gjør at teateret skinner. De har intet å tape, alt å vinne. Men hva er det som skjer når de er ferdige? Hvorfor er alltid forestillingene på teaterskolen så suverent mye bedre, mye mer levende, mye mer vidunderlige enn noe jeg noen sinne har sett på norske institusjonsteatrene? Hva er det som gjør at disse strålende menneskene slukner? Det kan da umulig være det faktum at de får fast jobb? I disse krisetider er ingen jobb virkelig fast. Er det dårlig arbeidsmiljø? Kort tid? Er det som med journalistene, disse skarpeste av alle studenter, som skusler bort sine evner i heseblesende og jagende dagsaviser der en ikke får gjøre noe som helst ordenlig? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at hver eneste gang jeg går på KHiO, så spør jeg meg etterpå hvorfor jeg noen gang gidder å se noe annet i Oslo.

Det er vel kanskje i et slags lønnlig håp om at noe skal være virkelig godt en gang. Men det er jo så sjelden. Drapene i Aalst var bra. Jeg gleder meg til Chet spiller ikke her. Men det er nesten så jeg ikke vil se resten. Er det noen som vil ha alle teaterbillettene mine? Jeg vil bare bli blåst bort av Khio. Ingen tvil om hvilket teater som er best i denne byen: My Gods, you look beautiful toinght!

Vokser penger på trær?

Sammen er de onde

Drapene i Aalst

Nationaltheatrets Amfiscene

Regi: Per-Olav Sørensen

Ane Dahl Torp og Aksel Hennie spiller foreldreparet som drepte de to små barna sine i Aalst i Belgia. Aline var tre måneder og Mathias nesten 8 år. Aline ble kvalt med en pute, sønnen stakk de i hjel med ei saks etter å ha prøvd å kvele ham i et teppe dagen før. Familien på fire befant seg på et hotell hvor i hvert fall Kurt hadde planlagt at hele familien skulle tas av dage. Katti påstår i rettsaken at det aldri var hennes hensikt å ta livet av seg. Både Kurt og Katti har selv vokst opp med alvorlig misbruk og svik, og begge har kriminell bakgrunn. Men i følge psykiateren har de ingen betydelige psykiske problemer, de har normal intelligens og er i ganske stor grad helt vanlige folk. Hvordan kunne de da drepe barna sine?

Scenen kunne ikke vært enklere og mer kraftfull. To stoler, to mikrofoner, to personer på et lite, svart podium med forhørslys retta mot seg. Enkle, korte brak som effektivt avslutter sekvenser i rettsaken og setter i gang nye. Stemmen til aktor.

Fra første åndedrett er intensiteten i forestillinga enorm. Fra de to kaster første blikk ut i rommet, gisper jeg og tenker ”HVA ER DETTE!?”. Det er – to helt ubegripelige mennesker, som vi ikke kan få lov til å komme inn på. Hele stykket er en kamp der jeg prøver å finne en inngang til å forstå dem – men jeg stanger konstant hodet i veggen. De slipper en ikke inn, ikke en flik er åpen.

Hvorfor-spørsmålet står ikke så sentralt i forestillinga som jeg hadde forventet. Svaret vi får av Kurt, er at det var den beste løsninga, det måtte ta slutt. Men det var ikke barna som plaget dem, selv om de plaget barna. Mathias ble slått for den minste ting, han hadde ingen leker, knapt nok mat og fikk beskjed om at julenissen ikke kommer til slemme barn.

Jeg føler det enormt berikende å få møte skikkelser som er så ufattelig langt fra noe jeg kjenner. Og likevel er de så menneskelige. Ondskapen inkarnert, men menneskelig. For dette skjer hele tida, igjen og igjen. I krig voldtas og slaktes gravide mødre og spedbarn hives i veggen. Det er nesten normalt. Men disse folka setter seg helt på siden av samfunnet. De tar imot penger av systemet som de synes er forkastelig, de er overhodet ikke innstilt på å gi noe tilbake til samfunnet som bekoster dem, de har ingen samvittighet og gjør aldri opp for seg. De spiller høy musikk, har det helt mørkt i huset, krangler høylytt og kaster i ny og ne en av de tre tv’ene sine ut av vinduet. Kurt banker og voldtar Katti, hun hater ham, men hun elsker ham. Påstår hun. De har vært sammen i mange, mange år, og hun har aldri prøvd å rømme.

Hvordan er det mulig? Man får inntrykk av at de to forsterker hverandre. Sammen er de onde. De vet hva som er normalt, hva som er godt og riktig, men de har ingen som helst planer om å følge det opp. De er ikke en del av verden. De har valgt selv å leve isolert og fjernt. Men hvorfor har de valgt så dårlige liv, og hvordan kan de leve sånn? Kurt hadde bestemt at det ikke skulle vare lenger. De skulle dø. Men da det kommer til stykket, var han for feig til å stikke saksa i seg selv, den samme saksa han drepte sin sønn med.

Forhørsdommeren, stemmen til Dennis Storhøi, stiller en rekke spørsmål, og gjentar nesten hvert eneste svar. 60 prosent av manuset er avskrift av rettsaken. De SA virkelig disse tingene. Dette gjør forestillingen spesielt sterk. Når de sier ting som er så dumme, ulogiske, onde eller fjollete at du ikke ville tatt det alvorlig ellers, det blir ekstra kraftfullt.

Jeg vet at det er en idiotisk sammenligning, men jeg tenker på FrP-velgere. Det er så mange av dem, det er et vanlig valg. Men det er noe ved dem – jeg klarer ikke å tenke at de ikke er dumme. Jeg er overbevist om at det må være en rekke kortsluttede resonnementer i hodene deres – at de ikke skjønner hva de får i samfunnet vårt. At de ikke ser lenger enn bensin, alkohol, skatt og folk de er redde for. Og at disse kortslutningene blåses opp i hodene til foreldreparet i Aalst. De velger lettvinte løsninger, gjentar seg selv, finner på nye svar – det er ingen fornuft i det de sier. Man ønsker å tilgi dem fordi de selv har hatt det så jævlig som barn, men de spytter på oss for det og synes vi er idioter.

Jeg synes både Hennie og Dahl Torp er usedvanlig pene og karismatiske mennesker, og jeg bekymrer meg for at det vil kunne bli vanskelig å ikke synes det selv i denne forestillinga. Men de klarer det. De er overbevisende små, udugelige, brautende – men likevel normale. De har en imponerende potens i formidlingen, og mangelen på kommunikasjon er lysende og total. De sperrer seg inne i sine skall, de angriper oss og setter oss til veggs. Begge begår strålende prestasjoner. Storhøi er det vi tenker, men vi skulle ønske han hadde kjørt dem hardere, spurt ”hvorfor” og ikke avbrutt det han begynte på når vi tror at de kanskje er på gli til å fortelle oss noe mer, til å gi oss svar.

Stykket til Pol Heyvaert og Dimitri Verhulstgir like mange spørsmål som det gir svar, men er et viktig og brutal samtidsdramatikk.

„Ein Sommernachtstraum“

„Ein Sommernachtstraum“ på Schaubühne am Leniner platz, Berlin
Regi: Thomas Ostermaier
Koreografi: Constanza Macras

I Thomas Ostermeiers hender er det ikke stort mer enn brokker igjen av Shakespeares manuskript og rollene spilles delvis på skift. Identitetstapet og begjæret står i sentrum for en fargesprakende og våt forestilling fra bøllene ved fasjonable Ku-damm i Vest-Berlin. Et maksimalistisk zappeuttrykk der det er umulig å få med seg alt, lar dansen få fortelle historien.

Idet vi går inn i salen, er det full fest. Vi kommer vi opp på scenen, blir dratt med i en svingom og får servert velkomstbowle. Scenen er pyntet med ballonger og store girlandere. Den går over to etasjer, der den ene etasjen er et dansegulv, mens den andre er bygd med en rekke dører som i en forviklingskomedie, slik også Midtsommernattsdrøm jo også er.

Den svært tilstedeværende men likevel svevende Lars Eidinger trekker kvinner fra salen opp på scenen og får dem til å være med på en strippedans der det er skuespilleren selv som stripper, men på temmelig humoristisk vis. En Freud-tekst om drømmen og barnet spiller i bakgrunnen.

11 dansere og skuespillere spinner over komplisert, leken og fet koreografi. Det fungerer svært godt å bruke en del profesjonelle dansere ved siden av husets skuespillere. Kostymene er tidvis fraværende, men vi møter en lang rekke fantastiske habitter og uttrykk. Særlig den minste av skuespillerne lyser opp scenen som blant annet tyrefekter, humle, og rosa alv.

Skillet mellom scene og publikum oppløses, og man føler virkelig at man kan hoppe opp på scenen og forandre handlingen. Noen går underveis, og ja, det er mye nakenhet og sexlek. Lysander kler av Hermia mens hun sover, alle får plutselig dyrehode, ikke bare eselet. Mot slutten våkner alle opp og er marionetter som fordeler skyld og forsøker å forklare det som har skjedd.

Thomas Ostermeier er en av Tysklands mest profilerte regissører. Men denne forestillingen hadde ikke blitt noe tess uten den fabelaktige argentineren Constanza Macras, samt skuespillere og dansere som med sin dyktighet og sitt engasjement lar tilfredsheten sin smitte over på publikum.

Berlin 090322

Winterreise

Av Schubert og Müller

Regi: Michael Thalheimer

Deutsches Theaters Kammerspiellavdeling.

Michael Thalheimer ble jeg kjent med da han og DT gjestet National med Vildanden i fjor høst. Det gjorde sterkt inntrykk, og jeg vil vel si at det er noe av det beste jeg har sett. Schubert har jeg brukt en del som pensummusikk, og har særlig fått sans for klaverstykkene hans.

Både dikter og komponist døde tidlig i 30-årene sine, og begge var del av begynnelsen på den tyske romantikken. Stykket Winterreise er 24 sanger satt sammen til to sykluser. Det dreier seg stort sett om død og bedervelse, eksistensiell bedrøvelse og frustrasjon og smerte over livet og kjærligheten. Det er ikke noe happy ending, og tonen er helt drøyt sørgelig, men så vakker så vakker.

Én sanger, et nakent og dypt rom, en pianist og tre instrumenter. Hvorfor skulle en musikalsk sekvens som dette ha behov for regi, kan man spørre seg. Men Thalheimer setter et lett, men bestemt preg på forestillingen. Det viktigste han gjør, er å utnytte dybden i det svarte scenerommet. For musikken berører en på ulike måter ettersom hvor nært eller fjern den er, og hva slags klang som skapes.

Daniel Kirch gestalter den vandrende sangeren. Han får ikke enormt mye regi, men detaljene i presentasjonen hans er elegante og gripende. Hans såre og intense tenor er så sterk at jeg må tilstå at den rant et par tårer. Og han selv hadde seriøst øynene fulle av tårer.

Mannen er kledt i hvit lindress og brune lærsko. Vesten er litt for trang, og han har ingen skjorte under. Men så vrenger han av seg jakka, og over hele skuldra har han en diger tribal/blomstertatovering. Ellers er det mest dramatsiske som fysisk skjer at det snør masse og at han ligger naken og død (?) i snøen.

Samspillet mellom pianist og sanger er distansert, men godt. De ser på hverandre bare et par ganger i løpet av stykket.

Å høre på en fyr som synger i en drøy time skulle ikke egentlig være noe stress når man er bergtatt og digger det, men jeg satt nå og duppa litt. Men det skyldes nok at jeg var lenge ute i går. Jeg kom i siste liten, men siden jeg var alene fikk jeg en veldig bra plass, og dét bare til 8 euro. Det går MASSE ting på DT som jeg har lyst til å se. Førsteinntrykket har ikke gjort lysten mindre.

Berlin 090309

Første og siste dag i Vest-Berlin

Turen til Berlin gikk så knirkefritt at jeg nesten ikke merka at jeg dro. Selv om det var "endelig" ble det veldig "plutselig". Vet ikke hva jeg har glømt enda, men jeg har ikke merka noe enda. Bor på et hostell i helt feil bydel, men det gjør ikke noe. Som Hana sa: likegreit at du får besøk Vest-Berlin med en gang, for det er ikke sikkert du kommer tilbake dit.

Gårsdagen gikk med til veldig lite likevel. Men jeg fikk pløyd gjennom sikkert 56-60 aktuelle boligannonser. Og idag gikk jeg på besøk. Det var den fineste plassen jeg kunne tenke meg, og helt klart finest av de annonsene jeg så på.

Midt i Prenzlauer Berg, ikke noe hurra-kollektiv, men Sandra og 2-åringen hennes Lennart. Og pappan Till, men han bor i Hamburg. Men naboene under er vennene deres, og de er visstnok veldig trivelige. Ikke røyker de, og internett har de og. Fabelaktig. Det eneste aberet er at det er langt unna universitetet. Men blås i det - skal man først bo i Berlin, må man da bo i BERLIN!
Dessuten tar selve transporten fra hjemme til t-banestoppen på skola bare 40 minutter.

Ellers har jeg vært og tittet på språkskolen og på universitetet. Og kjørt masse tog og bane. Uni-området er kjempedigert. Tror jeg fant der jeg skal være, men er usikker.

Liker meg.

Det Karamasovske problem

På Nationalteatrets hovedscene. Regi: Oleg Kulikov. Med: Per Jansen, Fridtjof Såheim, Mariann Hole, Mads Ousdal. m.fl.



Brødrene Karamasov er et slags krimdrama der de svært ulike Karamasovene forsøker å finne ut hvem (av dem) som har dreper faren, Fjodor. De undrer ikke et øyeblikk på hvorfor noen har drept ham ,for han var et svin.

Stykket handler, som mange av Dostojevskijs bøker, om tro og tvil, skyld og samvittighet. Men det er bare Mads Ousdal som virkelig behandler temaet, som drøfter sin skepsis og sitt verdensbilde. Oleg Kulinov skal være en stjerneregissør, men jeg synes han blir altfor… vanlig. Skuespillerne er ikke så verst. Det er regien som er platt, rett og slett. Jeg kjeder meg helt til Ivan, Ousdal, kommer på banen. Mads Ousdal gjør en fremragende jobb. Han kunne nesten ha spilt Karamasov alene. Han er den av brødrene som ikke tror på Gud. Han er velutdannet, en vitenskapsmann. Han holder seg ofte litt i bakgrunnen, men stykkets største scener er hans monologer. Han kjemper med seg selv, troen og galskapen.

Dostojevskij var selv dypt religiøs, og helten hans i boka er Aljosja, den gode og rene yngstebroren som vil gå i kloster og som alle elsker. Aljosja er Dostojevskijs ideal. Han har en slik figur i mange av sine romaner, for eksempel i Forbrytelse og Straff. Jeg tror kanskje Ivans kamp med seg selv er ment å bunne ut i en erkjennelse av at Gud og Satan finnes. Men jeg leser Ousdals spill som uten konklusjon. Man får selv velge hva Ivan til slutt finner ut. Eller ikke finner ut.

Brødrene Karamasov er en svær og tjukk roman. Når man skal forsøke å bearbeide den for scenen, må man selvsagt velge ut noen få historier. Men stykket må stå på egne ben. Dette er problemet i forestillingen på National. Man har valgt ut fortellingene, men relasjonene presenteres ikke tilstrekkelig godt. Man skjønner rett og slett ikke hva far Fjodor har gjort som skulle føre til at alle hans sønner hater og avskyr ham. Kanskje bunner dette i en russisk inneforståtthet. Setter man opp Peer Gynt i Norge, er det mange ting man ikke behøver å si. Setter man som russer opp Dostojevskij i Norge, er det en del ting man ikke kan forutsette at publikum vet. Man skal ikke trenge å ha lest boka. Forestillingen skal kunne tale for seg selv. Det gjør den dessverre ikke.

Estetisk sett er Brødrene Karamasov en perle. Musikken er veldig russisk, men likevel ikke typisk. Lyset er en vikig og fager del av et himmelsk vakkert scenebilde. Scongrafien er ved Simon Pastukh, russisk som regissøren. Fargene hans går i skitten pastell og mørke gråtoner. Scenen er lag på lag med halvgjennomsiktige plastduker der skuespillerne kan komme og gå. I Karamasovgården står et gammelt epletre, og gårdsplassen er full av aprilgrønne epler og hvite høner. Det snør, alle er godt kledte i tykt, russisk vintertøy. Bildene fra forestillingen er absolutt det vakreste ved den.

Pinlig morsomt og absurd om overklassen

Jeg har billettene, er sent ut. Marit svarer meg ikke, og jeg beiner over det skitne gulvet i Torshovteatrets lille kafé. Døra opp til scenen står åpen, men langs den står en rekke folk, og ganske mange av dem jobber på Nationalteatret. De glor på meg. Jeg skjønner ingenting, er 100% overbevist om at Marit har kommet seg inn og holder av plass til meg. Jeg smiler og gir fra meg begge billettene ved inngangen. Tar to trinn i hvert steg opp trappa, og ved toppen av den står Tim, en av de triveligste skuespillerne teatret huser. Han gliser og sier velkommen, bare kom inn, dette går fint. Jeg sier takk, jeg håper det, og så finner jeg ikke Marit. Når jeg ringer, viser det seg at hun også er sein, og at hun står nede og ikke kommer inn fordi det er fullt og de er strenge i dag. Herregud, tenker jeg, Herregud. De er da aldri strenge her. Jeg karrer til meg et par stoler oppe på galleriet. Du må jo bare si at jeg trodde du var inne og at jeg gav fra meg begge billettene. Folk tror på en når en sier det som det er. Klokka er ett minutt på, de fleste setene rundt den lille manesjen som er Torshovscenen er tatt. Lyset er på og folk sitter og kose seg og ler og følger med på alle de som ankommer i siste liten. Først nå oppdager jeg at Tim, som åpenbart spiller mannen i huset, sier hei til flere enn meg, og at Ågot Sendstad renner rundt og hjelper folk å finne et sted å sitte. Hun sludrer ivei. Er det for kaldt her, spør hun. Jeg har luftet, altså. Ja, det er så hyggelig at dere kunne komme. Vi er jo litt skuffet over at vi ikke har kunnet flytte inn i det nye huset enda. Folkk renner på, men det affiserer ikke vertskapet det minste. Du verden, tenker jeg. De er jo alltid så strenger på tiden. Å begynne presis og alt dette. Marit kommer durende opp trappen og ut på scenen. Jeg roper lavt: Marit. Hun stråler opp mot meg, vinker og roper Hei! Alle ler. Jeg ler. For en festlig start på en forestilling. Ja, nå venter vi vel egentlig bare på én – min far, sier Ågot Sendstad.

I de finere og mer møblerte hjem på vestkanten forekommer hyppig et for meg inntil nylig ukjent fenomen. Salong. Det vellykkede par hyrer en eller noen få klassiske musikere,catering, inviterer venner og familie, og holder en konsert i sin egen stue. Vi er på salong. Hjelpes meg. Musikeren er Ingeborg Christoffersen, og hun spiller seg selv. Hun studerer ved tre forskjellige konservatorier og spiller blokkfløyter i alle farger og størrelser. Rundt seg har hun Helene, Helenes bror den vinglade jusstudenten, sønnen, den skravlesyke venninnen,den takknemlig og triste kokken, den selvopptatte far og den støttende mannen. Og oss.

Den hvite dobbeltdøren vi kommer inn gjennom og ut på scenen, er rammet inn av et lite stykke hvit vegg med stukkatur oppunder ”taket”. Vi er på Frogner, tenker jeg, for akkurat sånn ser det ut hos oss og. Bortsett fra denne biten av vegg, er det vi, publikum, som utgjør scenografien. Vi er, viser det seg raskt, del av er større regi, Vertinnen Helenes regi.

Dette er hennes forestilling. Hun introduserer, presenterer, dirigerer. Hun bestemmer hvem som skal få komme til orde, hvem de skal få snakke med, om hva. Hun bestemmer hvorden fløytistens verker skal analyseres, og hvordan alt liv i leiligheten defineres. Hun er falsk som fy, med et kjempedigert påklistret smil. Hvorfor gjør
de dette mot seg selv, spør meg meg mens jeg skadefro kroer meg på galleriet. Det er herlig.

Goksøyr & Martens har et prosjekt. De forteller om Oslo. Deres forrige forestilling, Ønskekonsert, handlet om fattigsom i Oslo. En prisverdig tematikk å sette fokus på, men de klarte slett ikke å formidle noe til meg, og jeg likte ikke stykket i det hele tatt. Jeg må tilstå at jeg kom til Salong med svært lave forventninger. Men denne gangen lykkes de med sin dokumentasjon, hovedsakelig gjennom bruk av humor og å sette navlebeskuenheten på spissen.

Det de to regissørene har gjort, er å invitere seg selv hjem til disse finere hjemmene. De har overvært en rekke salonger. De har observert, og gjort det godt. De har rett og slett plukket med seg replikker og historier og lagd et helhetlig manus ut av det. Menneskene i denne fiffen beskrives gjnneom et ekstremt fokus på fasade, og en ”the show must go on”-innstilling. De er hyggelige mot alle, men mener det ikke nødvendigvis like dypfølt hele tiden. De er ikke redde for å subtilt å sparke nedover. Men gjennom masken gir familen og gjestene oss gløtt av deres privatliv og følelser.

Blokkfløytisten har ikke valgt et klassisk renessanse- eller barokkreportoar slik en kansksje kunne ha forventet. Hun har gått for det absurde, det en i noen grad må være en kjenner for å få noe ut av. Dette gir seg herlige utslag i kulturkræsj som skal glattes over. Utsøkt festlige er vertinne Helenes kommentarer av typen: det der kunne jo nesten tippet over i det vulgære, men med din begavelse evner du å kombinere det emosjonelle med det intellektuelle. Christophersen er realisten i stykket. Hun er ikke skuespiller, men har spilt på mange huskonserter. Lurer på hva hun synes om denne utleveringen av hennes arbeidsgivere. Lurer på om Goksøyr og Martens har de samme etiske kvalene som sosantere på feltarbeid. Lurer veldig på hva de som har gitt inspirasjon til produksjonen av stykket, de rike familene, synes når de kommer. Lurer på om noen spør dem.

Det er ikke stort teater, men det er en herlig kveld som igjen sier meg noe om hvilke settinger jeg i virkelighetens verden føler meg ekstremt distansert i. Goksøyr og Martens fremhever besteborgerligheten og gjennom humor kritiseres det egosentriske verdenssynet innenfor de vakre, lukkede dørene.

4X Lightfoot & León – delikat lekestund og fyrverkeri i Nasjonalballette

Hipp hurra! Første gang i den nye Operaen. Masse kjentfolk fra alle steder, deilig lukt av ferskt treverk, hele salen minner litt om en 70-tallsbuss. Vi sitter i orkesteret og er sjeleglade for den fantastiske studentrabatten. Det er fullt, og vi har de beste plassene.

Først ut: dansere begrenset av bokser og kasser. De hopper og dytter seg ut og inn av dem, de dulter og gnur. Det er fart og moro som brytes av av stille og vuggende partier. Det mest karakteristiske ved L&Ls uttrykk er lekenheten. I det ene øyeblikket er danseren elegant og kjølig, i det neste henger geipen ute og hun har knekk i knærne. L&L utfordrer det vi tror vi skal få se, hva moderne ballett er. Jeg har ikke sett mye dans, og jeg har aldri likt noe som helst, med unntak av Jo Strømgren, som bruker mye teaterelementer i koreografiene sine.

Dans nummer to er et fabelaktig morsomt lite stykke som minner meg om eurytmi – Gertrude Stein leser et eget dikt. Hvert ord har en tilhørende bevegelse, noe som blir festlig når enkelte uttrykk stadig repeteres på overraskende og eiendommelig vis. To dansere er alene på scenen og jobber med hverandre, men mest mot diktet som durer over dem.

På tross av min mistro til dansen, tross min manglende rutine: balletten ”Subject of Change” er en av mine absolutt største kulturopplevelser noensinne. Musikkstykket er ”Death and the Maiden” av Schubert, og dansen handler riktig nok om en jente som skal dø, og som danser med døden. Det høres klisjéaktig ut, men det er det siste man kan kalle denne åpenbaringen av et dansenummer. Jeg var himmelfallen, lamslått, satt med hjertet i halsen og klamme hender gjennom hele stykket. Det var helt, helt fantastisk. Døden og hans følgesmenn i rødt og svart og jenta i en hvit nattkjole. De danser i mørke, men på et blodrødt teppe som tidvis fanger jenta. Det vakreste øyeblikket i hele forestillingen er når dødens medhjelpere snurrer henne rundt og rundt på teppet; det røde foret i de svarte dressene flagrer, og de er døde mens hun er levende.

Den siste dansen er kalt SH-boom, og er et tøysenummer med en flørtende tryllekunstner, fire nonner, og fire gutter i undertøyet. Samt en dans i bare messingen, hvor lyssettingen utelukkende kommer fra damenes lommelykter. Lysmesteren gjør gjennom hele forestillingen en glimrende jobb. Det er nemlig mørket og skyggene som får definere scenebildet. Det lyset som gis oss er dust og begrenset, perfekt avmålt. Det gir spill i skygger og muskler, det gir silhuetter og lurer oss til å tro på trylleri.

Kostymene er enkle og meget delikate – selv underbuksene er ikke underbuksete. Letthet preger stoffene, og kroppene presenteres nydelig – de kommer til sin rett i dansen. Scenerommet er stort og mørkt, men danserne er kjentmenn som viser oss vei. Dette var en åpenbaring av en forestilling for meg. Jeg lover å tro på dansen fra nå av.

Traust om traumer

Teateranmeldelse: Tilbaketoget fra Moskva - Om hvordan livet i hvert fall ikke skal bli


Et middelaldrende par vet ikke lenger hvordan de skal holde ut med hverandre. Mannen vil gå, men får ikke lov av sin kone. Den voksne sønnen blir budbringer mellom de to, og stuekrigen mellom dem river også i ham. Under Napoleons tilbaketog fra Moskva var spørsmålet om man skulle la andre dø for å redde seg selv. Mannen innser at han ofrer andres lykke for å redde sin egen overlevelse, men han skjønner ikke at han også ødelegger familiens liv. Når han overfor kona innrømmer at han gjennom tretti år har ”latet som”, synes hun at han tar fra henne hele hennes idé om det livet hun har hatt.

Ibsens skygge hviler over dette stykket. Det handler om livsløgnen, om hvordan vi er avhengige av hverandre, og hvordan vi slett ikke forstår hverandre. Og det ender med at sønnen ser for seg å leve med den samme pinen som foreldrene hans har gjort. Forfedrenes synder går igjen i barna.

Monna Tandberg spiller med dette sin siste rolle på Nationaltheatret. Trond Brænne spiller mannen. Jeg har ikke egentlig sansen for noen av dem. Tandberg er usedvanlig proklamerende i stilen, samtidig som hun alltid ser ut til å ville forføre publikum, mens Brænne har problemer med å komme seg ut av barne-TV-onkel-rollen jeg tilla ham for 20 år siden. Men i denne forestillingen fremstår de begge som meget troverdige. Kanskje er det fordi gjenkjennelsen mellom tekst og eget liv for mange middelaldrede er svært stor. Men når man vet at forfatteren av stykket, William Nicholson, har basert manuset på sine egne foreldres opprivende skillsmisse, er også skillsmissebarnets rolle oppi det hele meget sentral. Sønnen spilles av den ofte energiske Kim Sørensen, som imponerte voldsomt i Verdiløse Menn. Her blir han overraskende flat og tam, og hans indre krig kommer ikke godt nok til uttrykk. Han forblir dessverre en bifigur.

En annen forferdelig irriterende ting ved stykket er musikken som spilles mellom noen av aktene. Piano og saxofon i en gresselig såpeoperamelodi. Man får inderlig håpe at de som har valgt musikken tenker det samme som meg: den eneste grunnen til at man skulle velge et såpeoperatema måtte være om man ville si at våre liv er klisjéfylte som såpeoperaer, men de er fremdeles våre liv, og verdt å beskrive og betrakte.

Scenografien beskriver et hjem med kræsjende elementer som uttrykker noe om livene som leves her. Veggene har forfalne, men vakre tapeter, stolene paret sitter i er rutete hverdagslige, og kjøkkenet er moderne. Her har ekteparet laget te til hverandre hver eneste dag i alle de år. Teen står ved lag. Eller kanskje står den nettopp nå for fall. Alle tre skuespillere er på scenen gjennom nesten hele stykket, men lyssettingen veksler på å gi dem vår oppmerksomhet. Distanse beskriver relasjonene mellom dem. De kommer sjelden nær hverandre.

Best liker jeg de første aktene. Her bruker mannen en rekke metaforer til å beskrive livet til paret ved å si en hel del andre ting. Om Napoleon og om krig.

Heldig er den som ikke lever i et slikt dødt forhold. Det er rart hvordan man, når man ser film og teater, søker å relatere historien til sitt eget liv. Dette er kanskje noe av selve poenget med kulturopplevelsene. Men noen ganger kan det være fint å se andres liv beskrevet også. Og så kan man sukke lettet og prise seg lykkelig for at det ikke er en selv. Eller, dersom en kjenner seg igjen, kan man føle seg lettet over at man ikke er alene i møkka.

Slottet

Stemninga er søvning og dunkel allerede idet publikum kommer inn i salen. Lyset er svakt og med rødskjær. Skuespillerne ligger strødd utover den runde, burgunderrøde scenen. De sover. Eller våker de? Det viser seg i alle fall at de har svært god etterretning om alt som skjer med den stakkars hovedpersonen, Landmålaren.

Han har blitt innkalt til Slottet, og kommer til landsbyen ved Slottsfjellets fot. Gjennom halvannen time forsøker Landmålaren fortvilt å få kontakt med Slottet. Det lykkes ham ikke.

Bevegelsen står i sentrum i denne forestillingen, ved siden av den uggne følelsen av å ikke helt vite om man er våken eller drømmer. Men tross lekent språk og koreografi, er forestillingen ikke så energisk som man kanskje kunne vente og håpe. De går og går og kommer aldri til døra. Dette er Kafka, men mangelen på klimaks i stykket, denne helt flate dramaturgien, gjør at vi likevel ikke begeistres. Jan Grønli gjør en hederlig innsats i siste akt, og denne monologen er også noe av det beste i stykket.

Stykket har et vakkert sceneuttrykk, og er nesten rensket for rekvisitter. Der det behøves, kommer et sjablongaktig skilt dalende ned fra taket. En telefon, et dokument, en øks. Mer behøves i og for seg ikke. Selv lyset er det til dels skuespillerne selv som styrer. Med lommelykter lyssetter de hverandre for oss og for seg selv.

Noen ganger plages man ikke av nynorsken på Det Norske. Andre ganger er den påtrengende og påklistret. Her utfolder skuespillerne seg med alle mulige merkelige og virkelige vestlandsdialekter. Ikke alle er like knirkefrie. Kanskje er det komisk for meg bare fordi jeg har fulgt flere av skuespillerne gjennom teaterhøgskolen og synes det er uvant. Imidlertid er det godt å se at de ”er seg selv” fremdeles – at de er like lekne og spilleglade som de var på skolen sin.

Det er alltid fint når man får lyst til å lese forfatteren bak stykket, men det tyder kanskje også på at man ikke er helt tilfreds med det man har fått servert.

Kan det komme noe godt fra Torshov…

Det eneste gode stykket Torshovteatret har levert oss tidligere i år, er ”Verdiløse Menn”. Det begynner å bli en stund siden. ”Sult” stiller vår teaterhunger. Dette er høstens beste premierestykke.

Jeg elsker teater som er fysisk, energisk, rent og tydelig. ”Sult” er alt det. I tillegg er Hamsuns litteratur stor, og med særs enkle virkemidler overlates det meste til de tre skuespillerne som sammen befolker scenen. Glitrende lyssetting er den viktigste hjelpen de får.

Protagonisten i Hamsuns ”Sult” har i denne forestillingen tre ansikter, tre stemmer. Det gir muligheter. Ensemblet på Torshov har laget en rivende god teaterforestilling. Der Ulven-oppsetningen på Nationaltheatrets amfiscene er mer deklamering av dikt i et scenerom med kulisser og flere på scenen av gangen, er ”Sult” teater.

Den runde scenen er rammet inn av en høy og svart vegg, og på toppen av den står pantelåneren og andre høytstående samfunnsmedlemmer. Nede på gulvet ligger Mannen i en sammenkrøllet, skjelvende ball. ”Det var på den tiden jeg gikk omkring og sultet i Christiania”. Veggen er en tavle, og Mannen kritter opp sitt liv, på den. Tall, streker og bokstaver risses opp, og strykes ut.
Hele forestillingen foregår i svart-hvitt. Tavleveggen og strekene, mannens tre kritthvite ansikter med briller på, samt den loslitte og fillete dressen. Mer er det ikke. Med et unntak – når han drømmer, eksploderer forelskelsen i Ylajali fra St. Olavsplass 2 i blodrødt konfettifyrverkeri. Og når han forestiller seg at han er på dødens rand, tyter all den røde konfettien ut av munn og nese.



Mannen viser oss sin ensomhet og nød, han sulter og lider all kunstneriske pine foran oss. Endre Hellestveit, Anders T. Andersen og Birgitte Larsen bytter på alle rollene. Det at de noen ganger alle tre forestiller hovedpersonen samtidig, gjør at han blottlegger sine tanker og følelser, som slett ikke alltid er i tråd med hans handlinger. Det gir nyanser og menneskelighet, trass i at mannen slett ikke framstår som sympatisk. Han er uforbederlig. Han drømmer om et bedre liv, men hver gang han kommer til penger, fråtser han dem raskt bort.

Hellestveit har vi fulgt siden teaterhøgskolen, og likte ham da, og under Robert Wilsons legendariske Peer Gynt, men siden har han skuffet oss. Han har ikke kommet til sin rett. Men i ”Sult” får han vise sin skjørhet. Hans milde sinn blir dog utfordret av både hardhet og ryggesløshet. Birgitte Larsen gjør seg best når hun får gjøre rare ting. Her er hun gjennomført, yndig og rå. Andersen har nesten alltid piggene ut, han er salt og ram, men deilig.

Når vi kommer ut i bykulda, føler jeg meg møkkete. Ikke rart, krittskyen fra scenen fylte hele salen på Torshov. Jeg har frosset, og var heldigvis kjempesulten gjennom hele stykket. Slett ikke verst da, å komme hjem til vidunderlig grillet kylling, hvitløksbaguetter, tzatziki og gresk salat. Fråtseri-fråtsera. Studenter i hovedstaden lærer aldri.



Foto: Gisle Bjørneby

En vanlig dag i helvete

En forestilling over Tor Ulvens forfatterskap

Stein, hav, skjell, skjelett, rynker, sex. I en vinterstille skog surrer sju skuespillere rundt i snøen. I to og en halv time fortelles små, løsrevne historier fra Tor Ulven. Teksten kunne egnet seg vel så godt, og ikke bedre, som hørespill eller rett og slett i bokform.
Ulven er opptatt av meningsløsheten. Når det endelig går opp for oss at det ikke er noe poeng med livet, er det altfor sent å trekke det tilbake. Vi går fra prenatal tilstand, til barnets seksuelle oppvåkning, til forelskelsen, til rynkene, til det endelig tar slutt. Ikke i noen spesiell rekkefølge, og med mange turer annenstedshen. Men hele tiden med distanse til omgivelsene og nærhet i relasjonene.
Ulven trekker ut poesien i det hverdagslige språket. Hjerteslaget ytterst i fingertuppen. Denne forestillingen gir meg mest av alt lyst til å lese Ulven.

En glitrende vakker og kraftfull scenografi. Et kor som nesten konstant er til stede og ser Brand i all hans gjerning. Sex og blod fra første scene. Calixto Bieto er ikke en regissør som holder igjen – han lesser på med drama, mettede farger og mer tekst enn vi klarer å ta inn i en omgang. Og Maria Bonnevie er Norges desidert beste skuespiller. Brand er mer enn en fundamentalist som streber mot sine umulige idealer. Dette er tvilerens kamp.

Nå har jeg sett Brand om igjen. Og min venninne Kristin som jeg så det sammen med var så begeistret at jeg i farten har glemt alle tingene som irriterte meg da jeg så stykket i september. Den gang satt jeg en meter fra intim gnukking mellom Thorbjørn Harr og Maria Bonnevie, fikk tunga til Brand i fanget når Sven Nordin skjærer den av i siste scene og så generelt ikke en dritt av det som skjedde til venstre på scenen etter pause.

Calixto Bieito er maksimalist til de grader, men det medfører ikke alltid publikumsvennlighet. Nesten uansett hvor man sitter går man glipp av noe. Og slik er det jo i livet, så kanskje det privilegerte Nationaltheaterpublikummet egentlig bare har godt av ikke å få med seg riktig alt.

De blir i hvert fall sjokkert et par ganger underveis. Åpningsscenen, som i Ibsens tekst foregår oppå et fjell hvor presten Brand møter en gammel bekjent, kunstneren Einar, og hans forlovede, Agnes på sin vei forbi sin barndoms bygd. De får han med ned i bygden, og stykket er i gang. I Bieitos versjon treffer Brand fremdeles Einar og Agnes, men de er på en crazy og ekstremt fargesprakende kunstnerfest der isbjørner og dykkere har seg med alle, en fyr løper rundt i blå paljettruse og cowboyhatt, og bak ligger en diger purke med pattene ut i en bar. Bare å forsyne seg med gratis drinker.

Scenografien er like svingende kaleidoskopisk som de ubekymrede hedonistlivene til dem som befolker scenen. Finnes det for dem en Gud, har han ikke noen annen plass enn som purka med drinkene.

Brand river det ned, river med seg Agnes, og redder en mann og barnefar fra å dø. I boka er han ute på sjøen og Brand får med seg Agnes på å redde ham når ingen annen tør, mens i denne versjonen er det en galning som skyter seg selv som reddes. Jo, her var det noe jeg ikke likte. I boka er det lett å svelge at Agnes går fra den glade Einar for å leve sammen med den store helten og karismatiske predikanten Brand. Det er det ikke her. Kanskje fordi det er så mange mennesker på scenen at vi ikke oppdager at Agnes faller for Brand og bestemmer seg for å gå fra lys til mørke, fra glede til sorg, fra hele livet sitt for å følge ham inn i den trange dalen der han bestemmer seg for å bo. Det kommer som en overraskelse at hun ganske plutselig faller ham i armene, noe som er irriterende. Hun hadde jo nettopp Einar mellom beina og ropte og gaulte om lyset i sitt bryst.



Men så går hun likevel med ham, godtar hans totale kompromissløshet; ”Hvis alt du gav foruten livet, så husk at du har intet givet”, ”Det du er, vær fullt og helt og ikke stykkevis og delt” og alle de kjente sitatene. Brand treffer i vrimmelen sin gamle mor. Hun som giftet seg med en rikere mann enn ham hun egentlig elsket, han som ble faren til taterungen Gerd. Gerd, glitrende spilt av en gal og stein Kjerst Holmen, er en som Brand etter hvert får stor omsorg for, og som han føler et sjelelig slektskap med. Eller er de til og med ekte halvsøsken? Det ville jo være typisk Ibsen.

Brand nekter å gi sin syke mor sakramentet før hun dør. Hun vil nemlig ikke gi opp sitt gods. Så har hun altså intet givet. ”Gud er ikke hårdhent som min sønn” sier hun idet hun dør.

Men før dette forandres stemningen i stykket. Den store, lyse hvelvingen som hevet seg over den glade festen faller ned, og blir en snødekt og tåkefull dal. Lyset går fra rosa og lyseblått til grått, kaldt og gufsent. Her inne har Brand og Agnes slått seg ned, i hvert sitt telt. Det provisoriske og meget fattigslige livet speiler forgjengeligheten og at Brand nekter å ha det vakkert og rikt rundt seg, enda så mange penger han arver.

Så sliter og hoster og fryser de seg gjennom sine liv, bare med Guds lys over seg. De får sønnen Alf, som er sykelig. Legen sier de må flytte om de ikke vil at Alf skal dø. Brand farer opp og bestemmer at de skal reise samme kveld. Agnes blir lykkelig over at Brand endelig vil høre. Men idet de skal reise, kommer en herlig monolog fra legen – om hvor ubønnhørlig han er overfor andre, men overfor sine egne er han lett medgjørlig. Legen sier han får større respekt for Brand når han ser han knekket. Men Brand skjønner at han er i ferd med å bryte sitt inget eller alt-prinsipp, og nekter dermed å reise fra dalen. Alf dør. Agnes blir ulykkelig og kan ikke forsone seg med at guttens sjel skal ha reist til himmelen. Det er hun som fremmer ideen om å bygge den stygge, lille kirken stor. Men når Brand tvinger henne til å gi Alfs dåpsklær til et fantefølge, brister det for henne. Hun gir alt. Helt ned til undertøyet. Og så er hun fri. Hun kan tenke på Alf og på kirkegården uten å knekke. Men så vil hun heller ikke leve mer. Hun ber og ber om ikke Brand kan ta livet av henne, noe han også gjør.

Maria Bonnevie er en stor kunstner. Hun er flere hakk hevet over alle andre norske skuespillere. Hun har en kraft, en tilstedeværelse, en stemme som er helt til å få gåsehud av. Hun glipper ikke ett sekund, men bærer Brand på sin rygg. Maria Bonnevie glitrer.

Brand går i gang med å bygge den store kirken. Bygden, som har fulgt med all hans gjerning og som har lyttet til ham og opphøyd ham, mister respekten for ham. Nå kommer Brands fall. Og han skjønner at om han bygger Herrens hus aldri så stort, så har det ingenting å si for troen. Han angrer at han har latt Alf og Agnes dø. Han lar seg håne og banke. I boken ender det hele med at Gerd og Brand blir tatt av et snøras i Gerds isbrekirke. På scenen sitter Brand i stillaset og er helt ødelagt. Livet hans er slutt selv om vi ikke ser ham dø. Han har mistet sin Gud.

Brasserie France

Vi har for lengst avgjort hvor vi skulle ta veien denne kvelden, og vi har allerede gledet oss lenge. Jeg har lest alle anmeldelser, mens Jonas ikke har lest en eneste og møter Brasserie France med et lyst og åpent sinn. Det se fancy ut, og vi stopper andektig opp og venter på hovmesteren. ”Håper de ikke er altfor formeller her”, hvisker Jonas. Vi tar et skritt til side da en tilsynelatende morsk, eldre servitør kommer farende mot oss. Han bråstopper og glefser med et blidt glimt i øyet; ”Jeg biter ikke”. Vi ser på hverandre og smiler – vi har kommet hjem

Brasserie France ser nesten akkurat ut som kafeen til Amelie fra Montmartre – blekgul og mørkerød med digre speil som gjør at den smale lokalet blir dobbelt så stort. Man kan se like inn på kjøkkenet, og alle servitørene er like fornøyde med livet som den første vi traff. Det ser ut som om de virkelig koser seg på jobb.

Vi starter med en deilig og frisk kir royal selv om det er kaldt ute og Jonas fryser litt, mens vi lurer på om vi skal gå for Dagens 4-retter. Men så kommer jeg på at en venn av meg sa man burde holde seg til få retter fordi porsjonene her er så svære, så vi bestemmer oss for å komponere hver vår 3-retter selv. Jonas elsker Anna, så han bestemte seg for å kjøre på med and både til forrett og til hovedrett. Anna ville endelig prøve snegler, og går for Dagens fisk, en slags havabbor, til hovedrett. Sneglene er gode de, selv om den digre sjampinjongen og all hvitløken gjør at de drukner bittelitt. Men Jonas får anbefalt en dessertvin – son verre til sin lekre andeleverterrin med grillet brioche og Sauternesgele. Å Madonna. Det var helt utrolig. Himmelsk. Foie grasen var så RIK – så ufattelig smakfull og vidunderlig, og med en liten slurk vin til eksploderte det hele i munnen – totalt orgasmisk.



Dagens middelhavsfisk ble servert hel, med følge av deilig kalvekraft, mandelpotet og langstekte grønnsaker, hvor auberginen hadde tatt opp i seg søtsmaken fra tomatene, og jeg vet ikke hva de egentlig hadde gjort, for det var utrolig digg. Jeg antar at de mest bare hadde gitt grønnsakene masse tid. Fisken var god, men igjen var det Jonas som hadde mest hell med sitt valg. And à l’orange med jordskokkpuré og spinat var et usannsynlig mørt bryst som smeltet perfekt på tunga. I tillegg var det en slags kjøttkake av and, oksehale og charlottløk som Jonas seriøst holdt på å dåne av. Og det gjør han jo sjelden, sindig som han er. Nå ble vi begge så mette at vi måtte vente en god halvtime før vi var klare for å så mye som ta i dessertkartet.

Egentlig er det ikke mer enn rett og rimelig at det var Jonas som hadde trukket vinnerloddet denne kvelden, for det er som regel jeg som ender opp med den beste maten. Men jeg fikk til de grader kompensasjon ved å gå for Brasserie France sin forgjette dessertvogn. Man får en tallerken med ”litt av hvert”, eller i mitt tilfelle – litt av alt. Det innebar blant annet en utmerket, ja helt særdeles god crème brûlée, en himmelsk kokossorbé og noen syltede kirsebær som jeg glatt kunne ha forspist meg på. Meu Deus no Ceu.



Jonas hadde det heller ikke så verst på oppløpssiden. Han hadde diskutert med seg selv og vår yndige servitørlærling om hvorvidt han skulle våge seg på husets egen Saint Marcellin. Servitøren mente den kunne være i tøffeste laget, og Jonas kom ned på at han heller ville gå for ostetallerkenen med fire oster. ”Men jeg kan jo spørre kjøkkenet om du kan få Saint Marcellinen som den fjerde osten”, sa gutten imøtekommende. Jonas var strålende fornøyd med denne ypperlige servicen, og det viste seg straks at Marcellin er en fyr vi gjerne kommer tilbake til.

Vi to matelskere hadde en fortreffelig kveld med deilig stemning, ypperlig mat og elskverdige servitører. Vi har aldri kjøpt så dyr vin før, men burgunderen Hautes-Côtes de Nuits til 640 kr var en slags hyllest til sparegrisen, som denne gangen gav oss en hel tusing å kose oss for (halve regninga). Sparegris til restaurantbesøk er en stor suksess i Niels Juels gate, og anbefales til alle som er fattige med glad i dyre spisesteder. Er man flink til å lage god mat sjøl, er det ingen vits i å spise ute med mindre det en spiser er uhyre digg og inspirerende – en opplevelse i seg selv.

Løpende servitør på fjellet

Og idag: Ad sushi.

Det er ikke så ofte Jonas og jeg går ut og spiser på ordentlig. Kanskje tre ganger i året. Vi kan diskutere hvor vi skal og hva vi skal spise i flere timer, på og av, og vi gleder oss veldig hver gang. Vi har hatt mange enormt store opplevelser. Hos Thea, Alex Sushi, Ylajali, Dinner. Ellers i året spiser vi også en del sushi ute, og har noen billige, lokale favoritter. Sushi-Expressen på Bislett og Le Meo ved Blitz er av dem vi alltid vender tilbake til og stadig har med godsaker hjem fra. Vi er godt vant, for maten der er nesten alltid veldig god.

Sushi-steder vi har besøkt sjeldnere er Sushi House, Japo Sushi og Nambo Thai på Frogner. Her er maten god, men ikke himmelsk, slik som på de nevnte billigstedene, samt Alex. Nodee var en liten nedtur da vi var der i desember – vi skjønner at det kan være glitrende der, men vi fikk ikke den opplevelsen (fordi det var julebordstid?)

Vi har badet i soyasaus og wasabi, vi har prøvd sashimi, nigiri og maki i alle varianter, vi slurper kamskjell og knasker soft shell crab. Vi avskyr crab sticks og elsker god laks. Som man jo som regel får her til lands. Norge er et virkelig bra sushiland.

Noe av den beste japanske maten jeg har spist, opplevde jeg i São Paulo, under japansk mat-festivalen der i fjor sommer. São Paulo er den byen utenfor Japan med størst japansk befolkning. Ikke til å undre seg over da, at gatematen var helt fantastisk.

Men i dag kom nedturen. Nocebo-effekten, placeboens kjipe tvilling, har allerede satt inn og jeg er ikke fremmed for tanken om å ringe mattilsynet om magen skulle slå seg vrang – noe jeg aldri har opplevd i Norge før. Skurken heter Fuji Japanese Restaurant på fisefine Skillebekk – nesten vegg i vegg med ypperlige Hos Thea. Prisene var ikke av de laveste, og vi håpet på et uhøytidelig, men hyggelig besøk. Oppe er det veldig lyst, litt trist, og ganske rotete. Når bordet vi setter oss ved uansett ikke er ryddet etter ti minutter, og vi heller ikke har sett snurten av servitøren, tripper vi likegodt ned trappa for å se om det ikke er hyggeligere nede. Det er det. Et stort norsk-japansk familieselskap opptar nesten hele det ene rommet, men masse søte barn som ler og hyler. Vi finner oss en stillere krok, og venter ti minutter til før servitøren dukker opp. Dvs, han kommer løpende! Ved nabobordet sitter to høflige homser og kelneren mer eller mindre kaster maten på bordet deres. Denne oppførselen fortsetter hele kvelden. Servitøren er heseblesende stresset absolutt hele tiden, trass i at trafikken roer seg helt ned. Vi og nabobordet føler at vi er i veien hver gang vi prøver å spørre ham om noe, og når det har gått en time etter at vi har kommet inn, er forretten fortært, og vi venter fremdeles på sushien.

Misosuppa er helt grei, faktisk. Ikke noe å rope hurra for, men grei. Men Jonas sine kamskjell med asparges er det verre med, særlig ettersom de er langt dyrere. Kamskjellene er litt seige og flate, de er slett ikke saftige eller bløte. Jonas konkluderer i det vi er på vei ut av døra etter måltidet at sausen til kamskjellene var det beste med hele besøket, så den var heller ikke verst.

Når sushien endelig kommer på bordet, etter at vi har måttet oppgi bestillingen nok en gang, blir undertegnede en smule sjokkert. Fisken er stygt skjært. Uvørent, og helt uten sjel eller matglede. Risen under nigirien er liten og ikke særlig pent trykket til. Makien er rett og slett ikke pen, og avocadoen inni er ikke skåret for å passe i en makirull. Vi har bestilt en Moriwase Sushi, altså slik ”familie-sushi” som man ofte får – med tre maki som som regel er med laks – her er den med crab sticks. I tillegg spiser vi en rull maki med ål, og en med soft shell crab. Ålen smaker lite trass i marinade på toppen, og det er en utydelig bismak på nesten all maten. Soft shell-makien er heller ikke saftig, men nesten fritert tørr.

Jeg ser at Robinson og Fredag i Dagbladet gav Fuji en ypperlig anmeldelse, men denne er neste fire år gammel. Fjellsøtt er ikke lenger beskrivende. Virkelig ikke. Her er ikke lenger varme og fuktige vaskekluter, men billigpinner i papir. Tunfisken er ikke lenger blodrød, men nesten brunlig, uelegant skåret og uten den særegne, deilig kjøttsmaken. Flere av de andre avisene har trukket fram Fuji som et av byens beste sushisteder. Det er bare så feil. Så mye god sushi som denne byen huser. Dette er langt under pari. Mye har skjedd siden Fuji var byens eneste sushisted. Både i byen og i restauranten.

Noe av risen er ikke helt kokt. Vannet smaker kjøleskap. Kelneren er til tider frekk. Nabobordet venter en halvtime på dessertkartet trass i et meget tynt befolket publikum på restauranten. Kanskje ikke uventet droppet vi derfor desserten. Dette er, i tillegg til den dårligste servicen jeg har fått noen gang, den dårligste sushien jeg noen sinne har spist. Ikke gå til fjellet. Fjellet må komme til deg.

Tolvskillingsoperaen

Jeg elsker Tolvskillingsoperaen, eller Tiggeroperaen, som Brechts stykke er mer enn inspirert av – det er nemlig en blåkopi av John Gays 1700-talls Londondrama. Scenen er befolket av tiggere, horer og skurker, og et trekantdrama med omkransende slektstre er stammen i plottet.

Men for å sette opp Tolvskillingen må man ha en grunn til det. Man må ha noe å si, noe å formidle til publikum. Sånn er det alltid med teater. Jeg oppfatter ikke hva Det Norske Teatret vil med denne forestillingen. Kanskje det er fordi det er blitt gjort om til musikal. Musikaler er bare underholdning og trenger ingen videre begrunnelse. Det er derfor jeg ikke liker musikaler.

Brecht var en meget kontroversiell dramatiker i sin tid – han var opptatt av å fremmedgjøre publikum for det som skjedde på scenen, og aldri la tilskuerne få lov til å leve seg inn i stykket. Han lot gjerne parykker falle, og lot skuespillerne gå ut av rollen for så å sjikanere og kommentere rollefiguren sin. Han kunne la noen spankulere over scenen med et skilt der det stod ”dette er bare på liksom”, og han syntes ikke det var unaturlig å bruke en Deus ex Machina for å avslutte stykket. Dermed er Tiggeroperaen perfekt for Brecht.

Musikken er lagd av Kurt Weill, og var ekstremt opprørende da den kom. I dag har musikere som Tom Waits, The Doors og Kaizers Orchestra videreført den styggfine måten å musisere på, og vi er vant til denne slags. Sangene er fantastiske, musikken likeså. Hvem kan la være å elske Mackie Kniven, Sjørøver-Jenny, Kanonsangen og Hva lever menn’ske av?

Men castingen er katastrofal. Verst er det at Paul Ottar Haga slett ikke er Mackie Kniven. Mackie er en fantastisk sjarmør. Alle skal falle for ham, og selv om vi vil se ham hengt, skal vi være stupforelsket i ham i samme øyeblikk. Haga er for gammel og trøtt for denne rollen. Han sjarmerer ikke bestemora si engang. Han mangler energi, og kommuniserer ikke med publikum. Enda verre er Sverre Solberg som politimester Brown. Han er bare patetisk. Og på helt feil måte. Det er faktisk litt pinlig. Brown er selvsagt vinglete, han lar sin ungdomsvenn dingle, men Solberg er bare ikke god nok.

De som redder forestillingen er to av Mackies kvinner, nemlig hora Jenny og en av konene hans, mafiakongens datter, Polly Peachum, gestaltet av henholdsvis Evelyn Jons og Heidi Gjermundsen Broch. Begge har en stemmeprakt som er få forunt, og begge er dugelige i sine roller. Sangene spenner mellom operaiske arier og gutturale vræl. Balansegangen mellom det forfinede elegante og det råttent vulgære blir lekkert ivaretatt av begge. Jons sliter med nynorsken, men det er likevel bra at teatret tør å la en svenske slippe til.

Scenografien er klassisk titteskap – industriell stålgrå og dyster – og temmelig fri for humor. Heller ikke den har noe særlig å tilføre forestillingen. Det er fint at man bruker flere etasjer, men man gjør egentlig ikke så mye mer ut av det enn å ha to rekker med folk oppe og to nede, og så står de der og synger, da.

Manuset er så brilliant – fullt av tørrvittigheter, elegant vekslende mellom høytflyvende sosietetsfraser og den mest nedrige rølpeprat. Men i musikalformatet faller mye av den deilige replikkvekslingen bort – eller på stengrunn. Den ramme samfunnskritikken kommer ikke fram, budskapet er slipt vekk. Jeg vil ikke ha musikal. Jeg vil ha Brecht. Men Brecht ville sikkert sagt at dette er det man må tåle. Man skal ikke like alt.

For portugisisktalende

Hoho, jeg fant en artikkel om oss og en om meg i en brasiliansk nettavis!

Visste ikke om den, men husker dagen godt :)

http://www.an.com.br/2007/jun/10/0per.jsp

Tatt ved nesen av Hartmann

Sebastian Hartmann er så smart! Uansett hva jeg gjerne ville sagt om Leonce og Lena, så vinner han. Han tar en ved nesen, og lurer en samma hva. L&L er en dritrar forestilling, men jeg synes det var gøy. Men hvis jeg sier at jeg likte den, er jeg dum. For som publikummer blir man ganske konsekvent driti ut. Og dersom en sier at en ikke liker den, er man enda dummere. For det er så mange subtile vittigheter, så mange elegante knep, så mange drops for øyet, så ulike og overraskende sekvenser. Og det handler om kjedsomhet, og da hadde det vært ganske teit om ikke også publikum må kjede seg noen ganger. Skal det være, så skal det være – Hartmann gjør ikke ting halvveis. Han overdriver ALT. Og det hadde i hvert fall ikkefunka dersom han hadde begynt å kompromisse.

Mange folk på første balkong gikk underveis. Noen trampet ut, noen ramlet over stolene ut, mange klarte ikke la mobilen ligge i fred. De som går – hva går de til? Hjem for å se Hotell Cæsar?? Hvorfor kan de ikke holde ut å sitte i teatret og se på noe de ikke får noe ut av? Så mye annet det er her i livet som man ikke får noe ut av. De som går, tør de ikke utfordre seg selv? Tør de ikke tåle at alt ikke er som det pleier, at det ikke er pause så de kan sitte i restauranten og ta seg ut og kommentere? Men vi som sitter igjen – hva får vi ut av det?

Karen, min scenografsamboer, sa at det verste en scenograf nok kan få høre, er at scenografien var bra, men stykket dårlig. Scenografien i L&L er brillijant, intet mindre. Hele det sceniske uttrykket, lyd, bilde, båt, folk, klær – er fantastisk vakkert. Jeg synes ikke det gjør noe at det er dette som virkelig gjør forestillingen. Det er litt som å gå på galleri og se en underlig installasjon. Man begriper ikke så mye, men man tenker mye på det etterpå og kjenner hvordan det gjorde inntrykk på en.

Noen ganger leser jeg ikke anmeldelser før jeg stykket, noen ganger leser jeg alle. Til L&L har jeg lest alle. De fleste er ganske lunkne. Jeg tror de er litt redde for å dumme seg ut, disse anmelderne. På en måte. Fordi de er redde for at Hartmann skal lure dem.

Hvis jeg skal si noe om hva stykket inneholder, velger jeg å si at det er ikke handler om Leonce og Lena, men om alle oss, og om kjedsomhet. Det er helt komplett meningsløst å si at det handler om livet og døden og narkose og overlevelse. Det som er gøy, er at de har beholdt replikkene fra Büchners stykke, men at alle rollene derfra er borte. Skuespillerne har isteden lagd helt nye karakterer. Ikke det at hvem disse nye er har noe å si. Det er fine skuespillere. De tror på prosjektet. De synes det er rart, men jeg tror de koser seg. Det gjorde jeg og.

Verdiløse menn

Vi skulle på prøveforestilling til Jokkes Verdiløse Menn på Torshovteatret med vår Jokke-elskende, dypt lidenskapelige og livlige venninne Kristin. Vi var til og med invitert på trønderske elgkarbonader og øl i forkant - Kristin er nabo til teatret. Men så ble hun så sjuk at hun måtte avlyse. Og vi tenkte at nå kommer denne kvelden til å bli forringa, for er det noen som sprer glede og entusiasme, så er det Kristin.

Men lykkelig overraska var jeg da jeg straks forestillinga var i gang innså at jeg ikke trengte Kristin for å bli revet med av de nedkjørte verdiløse mennene. Jeg har ikke likt så mye av det Jokkes bror Christoffer driver med før, men dette manuset er virkelig glitrende. Jeg har sjelden sittet og skrattledd og humret så kontinuerlig på teater før. Stemninga var topp – knapt et grått hår i salen, folk som responderte med spontane tilrop på det som ble sagt på scenen, ølklirring både i salen og på scenen, folk som sang eller klappet med, folk som bare var fascinerte.

Christoffer Nielsen har selv stått for den sparsommelige scenografien. Han er gnien, og det er greit. Det er sikkert ikke nødvendig å lange mer oppstyr ut av den. Det er spillet og replikkene dette dreier seg om, men aller aller mest handler det om Jokkes sanger. Christoffer har bygd karakterene rundt antydninger han finner i sangene, og sangene får selvsagt mest oppmerksomhet, ikke minst fra publikum. Det skjer egentlig veldig lite i disse livene, men det er vel mye av poenget. Og det funker helt utmerket.

Valentourettes, de gamle gutta til Jokke, utgjør bandet, og det hadde selvsagt ikke vært det samme uten dem. Petter Baarli er den by far mest energiske aktøren på scenen – han hopper og spretter rundt i ett sett og er super self confident, noe som virkelig gjør seg, for det styrker i så utrolig stor graden troverdigheten til hele prosjektet.

Ensemblet består av gamle grinebitere som Finn Schau, som jeg for første gang (ever?) ser i en rolle hvor han virkelig kooser seg. Han er gamle Herr Smith, dommedagsprofeten og alkisen som bare er opptatt av sin egen ubrukelige helse. Det er Jan Sælid, som den kledelig seige, tilbakelente Goggen, det er Kim Sørensen med en fantastisk suveren stemme – han må ha jobbet jævlig hardt for å få den til, han er den sleske og paranoide entreprenøren Knuger’n, og det er sist men ikke minst Gard Eidsvold med en karakter jeg ikke ante han var i stand til å gjøre – han er den perfekte klassiske knarkeren. Han har forresten blitt far. Tror han i hvert fall selv. Nå er jeg litt stygg mot Marte Engebrigtsen, for jeg lot henne ikke få være en av gutta. Men det blir hun aldri. Hun er et deilig deilig bladepillepoppende vrak, men hun ruller ut og inn i historien som en liten ånd, og jeg får ikke helt taket på henne. Hun er den av skuespillerne som er lengst unna å finne kjernen i karakteren sin. De andre er skarpe og litt overraskende helt helt forskjellige.

Godt gjort, ikke minst av den morske regissøren Anders T. Andersen, som sitter og gnurer borte ved teknikerboksen. Han er svært opptatt av å poengtere at det er en prøve. Han vaser inn og ut av scenen, og jeg vedder på at hele gjengen får en omgang pryl når vi har gått – det trenger MYE stramming, og veldig få av overgangene er på plass. Men det gjør ikke noe at første omgang er dobbelt så lang som andre. Jeg er helt overbevist om at de klarer å jobbe seg inn og at de er i boks innen onsdag.

Jonas kommenterte på typisk underfundlig vis; ”Jeg håper de inviterer alle narkisene i gatene til å komme og se dette, slik at det ikke kun blir de som har råd til å gå på teater på fast basis som får gleden”. Men ut fra våre medpublikummere å dømme, kan National kanskje ha klart bragden det ville være å tiltrekke seg en helt flunkende ny tilskuermasse – nemlig guttene under 40 (uten at dama har dratt dem med).

Mere Markens

Det er skikkelig pussig, altså! Var på jobb i går. Alle jeg snakket med om Markens grøde så den for ca et år siden, rett etter premieren, og alle vektlegger hvordan det som virkelig GJORDE forestillingen var lekenheten, energien, nettopp at aktørene på scenen koste seg og likte det de gjorde! Nettopp det jeg sa jeg savnet. Så kanskje hadde jeg likt denne forestillingen dersom jeg hadde sett den før. Før skuespillerne ble så lei at de ikke har lyst til å være der. For det tror jeg nemlig ikke de har. Synd, men da er det vel bare å glede seg til neste Hartmann-forestilling, Leonce & Lena, som har premiere 8. mars. DEN skal jeg se så fort jeg kan, mens det er liv i de der oppe på scenen. Og så har han med noen av de skuespillerne jeg liker best; Jan Gunnar Røise, Espen Reboli Bjerke og Agnes Kittelsen. Dvs de to siste liker jeg vel mest fordi jeg likte Ulrike så godt. Men vi får se. Hun der Mariann Saastad Ottesen er jo Flink, men hun er så hurpete at æsj.

Markens Grøde

Et tonn med torv faller fra taket. De to voksne barna kommer nakne til verden. Eleseus tømmer en kasse øl sammen med Barbro. Heyerdal driter seg bokstavelig talt ut. Hamsun blir nazist og settes i tvangstrøye. En slags alien kommer på besøk. Tja, en helt tradisjonell oppsetning er det nå ikke. Svigermors kommentar: er det alltid de nyskapende og revolusjonerende og bråkete regissørene som får jobben nå eller? Jeg antar at det ikke er det Hartmann prøver å være. Ikke så flåsete, i hvert fall.

Hva er det Hartmann gjerne vil si. Hva slags tanker er det han vil at vi skal gå ut i kvelden med. Hvilke tankeprosesser er det han vil sette i gang hos oss. Han vil åpenbart ikke at vi skal bli grepet, rørt, begeistrede. Overveldede. Nei. Jeg begynner å lure på om han vil at vi skal tenke – jøss, hva i alle dager er det Hartmann prøver å si.

Det aller aller meste som blir sagt er direkte hentet fra Hamsun. Det er stokket litt om på, men man tar seg god tid til å fortelle mange små historier. Og det er fint.

Ingen av skuespillerne gjør noe galt. De er dyktige, alle sammen. Men er de ikke litt lei? De mangler energi. De tror på det de gjør, men de er slitne. Det er en lang forestilling, og den har gått lenge. Men det skulle ikke ha noe å si.

Jeg har skikkelig høy terskel for å reise meg under applausen. Det er bare når jeg elsker det. Men alle disse gamle skrukkemenneskene. De har hørt at dette er en helt spesiell forestilling, at dette er bra. Skal tro om de reiser seg bare fordi de er så fornøyde med seg selv som har gått for å se denne forestillingen, som om de vil bekrefte at de har gjort et riktig valg, som om de prøver å overbevise seg selv om at dette er fantastisk.

Orkesteret

Av en eller annen ubegripelig grunn har jeg helt fram til i går klart å gå glipp av Jo Strømgren. Det har ikke vært med vilje, og jeg skjønner at det har vært en underliggende faktor at jeg aldri har forstått meg på dans. Jeg vet hvordan jeg skal se og oppleve teater, men jeg skjønner ikke et pøkk av hva som skal til for at jeg skal få noe ut av danseforestillinger.

Men nå har jeg kanskje skjønt det likevel. Jo Strømgren gir inntrykk av å være en fredelig trønder, en sånn som ikke på noen som helst måte går inn for å være intellektuell. Men så er han likevel klin kokos. På en veldig fin måte.

Orkesteret er et underlig innblikk i hans verden. Fire kvinner bor på en nedlagt jernbanestasjon. De er utrolig stygge og utrolig bakfulle. Men de er uten mat og uten sprit, og så bare finner de på masse tull. Det kommer post, og det viser seg at Kimmo fra Nigeria har vært en viktig del av alle fires liv. De fire skuespillerne snakker kaudervelsk med finsk aksent, men vi skjønner nesten alt de sier. Alle fire har strålende sprelske kroppsspråk. Fysiske forestillinger er det gøyeste som fins. Og så danser de. Inspirert av finsk tango. Og det GIR masse! Det er virkelig en opplevelse! Endelig, og egentlig for nesten første gang, for meg. Og så synger de. Med mørke, finske røster. Og de er så stygg-fine at det er til å bli rørt over.

Hvorfor må alt ha så mye mening alltid? Kan man ikke bare oppleve? En fullkommen estetisk opplevelse, sa jeg om Reisen til Julestjernen. Det var dette og, bare mye styggere.

Og så måtte jeg si at jeg har lånt bildet av Knut Bry.

Ulrike Maria Stuart

Da den østerrikske forfatteren Jelinek fikk Nobels litteraturpris for et par år siden, var det en overraskelse for de fleste. Damen er sprø, og skriver enorme automatskriftlignende tekster som er umulige å forstå seg på. Sies det. Men med bearbeiding er det kanskje mulig å få noe ut av det likevel.

Ulrike Maria Stuart har lånt fra Shakespeare og fra Schiller, men handler hovedsakelig om Ulrike Meinhof og de andre lederne av Baader-Meihofgruppen, RAF, Rote Armé Fraksjon. Trekantdramaet er en maktkamp, en kamp om agendasetting, om mål og midler, om ideologi, og dessuten om kjærlighet, eller hva man nå velger å kalle det. Andreas Baader og Gudrun Ensslin er et par, og disse to, Hans og Grete, forsøker å sette Ulrike utenfor. Alle tre ender sine liv i tyske fengsler.

Vi har flaks med forestillingen – Romerike Folkehøgskole med lærere okkuperer halve salen, og bidrar til å skape skikkelig god stemning. Det er litt kjipt med bare gæmlisspublikum når det ropes fittefittefitte fra scenen og man titter ned i trusene på hverandre. Jeg vet ikke – jeg blir alltid litt brydd av at de blir brydd, de gamle. Man kan si, ja vel, men de var der faktisk den gangen for 30 år siden, det var ikke vi. Men det at salen er ung, betyr at den er full av idealister, som tror at en bedre verden er mulig. Det passer bra, ettersom det er stykkets siste replikk.

Historien er fascinerende i seg selv, men Elfride hjelper oss med å sette det hele i et mye større perspektiv; ideologisk, historisk, politisk, geografisk. Vi besøker Kina, hvor produksjonen enn så lenge drives, vi er en tur på Cuba, i Frankrike, i Norge. Men hovedsakelig i Tyskland. Vi lager kake av den tyske historien – en blodig og jævlig affære som blir en nydelig, rosa sitronterte. Vi settes i stadige dilemmaer; vi går fra rollen som medborger til rollen som forbruker, som i dag er noe av det eneste som står igjen for oss, folket. Man ynker seg når man føler seg truffet, men akkurat det samme skjer når sosialismen viser seg som et temmelig utopisk og mislykka prosjekt – i hvert fall historisk. Jeg kan både internasjonalen og avanti popoli og andre kommunistiske kampsanger, men selv om koret framfører sangene med stor entusiasme, er alt forestillingen så langt har vist, at de tar feil. Ingenting funker, alt er feil.

Det er så mange av debattene Jelinek tar for seg som jeg har brukt hele 2007 på å føre. Halve året gikk med til å jobbe og bo med sosiale bevegelser i Brasil, et av verdens mest urettferdige samfunn. Marigella, har han ikke rett? Hva med Fidel(?), i den siste talen? Vårt superutviklede samfunn – vi surfer på å undertrykke den tredje verden, derom kan det ikke råde noen tvil. RAF kjempet mot sitt lands fortid, nazismen, på et tidspunkt der ingen i det tyske samfunnet turde å snakke om krigen. Jødene hadde fått litt penger, men ingen riktig unnskyldning. De kjempet også mot den akkumulerende kapitalismen – aksjonene deres hvor de brant ned to svære kjøpesentre ble sett på med en viss aksept og anerkjennelse i det tyske samfunnet. Det var da de begynte å drepe kapitalistene at de satte seg utenfor samfunnet for godt.

Ine Jansen viser med all tydelighet den tvil som lå i Ulrike Meinhof om de mål og de midler gruppen brukte. Den kjente journalisten med borgerlig-intellektuell bakgrunn som skilte seg og dro fra sine barn for å bli blodaktivist, ønsket egentlig at man skulle kunne bekjempe sine fiender med ord og argumenter. Det holdt ikke for Ennslin og Baader.

Det er sjelden jeg digger bruk av effekter som kor, sang, dans, talekor (!), film, teksting (!) og lignende. Men her funker faktisk alt sammen. Det er dritkult. Særlig knepet med svart-hvittfilm fra virkelige og fiktive hendelser, virkelige taler, karikeringen av Baader og Ennslin, de kinesiske konferansierene. Det funker som faen. Og jeg vet ikke om vi har flaks med dagen, men det virker som om de som er på scenen koser seg.

Og så er det dette med alle dimensjonene. Vi er tidvis i Tyskland, tidvis i gamle England hvor Maria Stuart (Bloody Mary) kjemper mot sin søster Elisabeth med den sleipe Leicester i midten. Så er det filminnspilling og skuespillerne bruker sine egne navn, og så er det Hans og Grete og Anna, som riktignok er kodenavnene til RAF-lederne, men hvor Hans og Grete blir et eget lite narrativ. Til siste bryter Ulrike Maria helt ut til oss i det hun på småborgerlig, fitteaktig vis skjeller ut suffløren for ikke å følge med.

Det er forresten et dugelig ensemble de har rasket sammen. Alle drar hverandre, og energien er på topp, selv med bare tre forestillinger igjen, samtidig som alle (?) skuespillerne burde være dritslitne etter en million Julestjernen-forestillinger. Ine Jansen graver seg dypt ned i Meinhofs psyke, Espen Reboli Bjerke og Kikki Stormo er deilige og kjipe og ekle og glammy, og skaper en elegant kontrast til den stille og fortvilte Ulrike. Dybden deres er ikke særlig overveldende, men det er ikke her fokuset ligger.

Jeg tipper at en som hadde likt dette her, ville vært Brecht. Det er ingen som helst tvil om at dette er en forestilling, men du verden så mye det klarer å formidle. Men det er takk og lov ikke vanlig teater – det er temmelig mye mer. Det er helt sykt mye tekst, det snakkes og snakkes og snakkes i to timer uten pause, det er ikke stille et sekund. Jeg tror ikke det er meningen at man skal få med seg halvparten engang, men dette illustrerer nok på ypperlig vis det Jelinek driver med. Det ville vært forræderisk å ha for mange pauser.

Det at man overveldes så totalt av all teksten bidrar også til å sette i gang en rekke prosesser inni hodet mitt. Det er så mye jeg kjenner igjen, så mange ting jeg gjerne skulle ha sagt. Takk, Elfride. Og takk til regissør Melanie Mederlind som tok seg bryet med å bearbeide Elfride slik at jeg kunne få så mye glede av det at jeg var nødt til å gå to ganger. Og det er helt greit at jeg sitter igjen med flere spørsmål enn svar.

tre stykker.

Faust

Nå kan det vel hende at man burde kjenne Faust fra før for å få noe ut av en forestilling man vet et skjært ned til beinet. Jeg har hørt at del to er akkurat like ubegripelig som del en. Når Goethe trengte 28 år på å si det han ville, burde han jo klare å formulere budskapet sitt noenlunde klart. Det kan det godt hande han gjorde. Hva vet jeg. Men ensemblet på Torshov-teatret klarer i hvert fall ikke å videreformidle det. Anders T. Andersen spiller Mefisto, og han er virkelig en fantastisk klovn. Men man blir så opptatt av klovneriene at man ikke klarer å se dybden i karaktereren – hva er det han prøver å si? Birgitte Larsen har jeg vel egentlig aldri likt, så hennes mange rare roller blir bare artige og rare. Og Faust selv? Som min venninne Ingvild så riktig sa; hun forsvinner rett og slett. Den eneste som virkelig overbeviste var han som spilte Hans. Han aner jeg ikke hva heter – men han var virkelig dyktig. For en fyr. Men det hjelper så lite.

Scenografien er kjempelekker, og musikken, levende med en rockegutt, er ok. Men det kommer ingen anbefaling fra denne hånd.

Glassmenasjeriet

Dette er Tennesee Williams mest selvbiogrefiske stykke, og vet man det, river det skikkelig. Særlig på Nationaltheatret. Handlingen utspiller seg i Sør-statene på 30-tallet. Den falmede skjønnheten Amanda Wigfield er hjemmeværende husmor for sine to voksne barn - Tom, dikterspiren som jobber på skolager og drikker altfor mye, og den sykelige Laura, som både har en fysisk skavank og kanskje ikke helt velutviklende sosiale evner. Mora er obsessed med å få giftet bort dattera, og presser Tom til å ta med en ung mann fra jobben hjem på middag.

Wow. Wow. Dette er noe av det aller beste jeg har sett i Norge. Jeg har ikke lyst til å analysere det engang. Vil bare holde på den gode følelsen. Wow. Alle fire er lysende. Og jeg trekker tilbake alt stygt jeg måtte ha sagt om Birgitte Larsen. Hun er jo fantastisk. Og Torbjørn Harr gjør et ypperlig portrett av den unge Tom. Kjersti Holmen kler så godt Tennesee Williams – eller omvendt. Hun er SÅ god! Og denne Jan-Gunnar Røise – hvem er han? Det er han som løper og løper i Hawaii – Oslo, men nå har han lagt på seg litt, og han stråler. Noen mener Williams skriver banalt. Men man vil jo bli rørt. Man vil jo drømme seg bort. Og scenen mellom Jim og Laura er så hjerteskjærende, så vidunderlig vár og skrekkelig. Man er så pinlig berørt av man bare vil gå i oppløsning, både ved Laura og ved hennes mor. Gud.

Amfi har noen heftige fordeler, ass! Man sitter omtrent i fanget på skuespillerne, og dette medfører naturlig nok at de på scenen ikke trenger å spille med sånne voldsomme store fakter. De kan spille mer på mimikk, spille stille. Scenen er så smal, som publikummer titter man ikke inn fra avstand, vi er der inne, vi og. Scenografien er brun. Er fargen lun eller grumsete? Noen ganger det ene, andre ganger det andre. Den er meget vakker. Lysmesteren har også gjort en utmerket jobb, og dramaturgien funker finfint, ut og inn av tre dører. Man føler de andre rommene i leiligheten.

Regissøren er svensk og heter Sofia Jupither. Hun er fabelaktig. Magisk. Mere. Mere.

Først blir man jo født

Det altfor sjelden man går på forestillingene til Teaterhøgskolen. For min del er nok det mest fordi det er så utrolig vanskelig å finne ut av når de spiller. Men det er alltid en skjær lettelse å gå der. De er så rene! De er enda ikke preget av institusjonenes trykkende konformitet. Å, please behold det! Stykket ”Først blir man jo først” er helt merkelig. Jonas elsket det. Jeg synes det var helt koko. I en fantastisk kul scenografi, hovedsakelig bygd på tråder, møter vi seks rare mennesker i en blokk. To helsprø tvillingsøstre, Liss og Tiss, en migrenelidende asosial type, to venner som er som to små barn, og en kjæreste med et lass kofferter. Tre av skuespillerne gikk jeg på folkehøgskole med; Audun, Julia og Mattis. Og det er utrolig morsomt å se hvor mye mer håndverk det er i det de gjør nå enn den gangen for seks år siden. Men den som virkelig har komisk talent, er Trulte, Marte Mørland. Ingen av disse folka er normale, gitt. Men de er veldig søte, og selv om språket veldig ofte ikke gir mening, er det veldig poetisk. Det er fargerikt, og det er kostymene og stemningen også. Jeg fikk ikke så mye intellektuelt utbytte av stykket, men det bobler litt i magen av dette lille fyrverkeriet.

Å kjøpe ny mobil

Etter at vi kom hjem fra Brasil har jeg innsett at det er et slit å ha en mobil som må lades daglig fordi den er så gammel og sliten. Men jeg hadde vent meg til Sony Ericsson, og kunne godt tenke meg å fortsette med dem. Jonas, min egen FBI, elsker å finne Den Perfekte Tingen, det være seg kamera, mobil, mp3-spiller, data. Så etter alt i alt mange timers søk, med Anna i bakgrunnen med "Nei, den har stygge knotter"-kommentarer, fant vi endelig en perfekt mobil. Den er enkel, veldig pen, ryddig, kler meg og heter Sony Ericsson T250i. Hurra! Vi bestilte den fra XD.no, for bestiller man på nett har man 14 dagers ubetinget angrefrist.

Trodde jeg.

Det ER en fin mobil, men den har en feil - den mangler funksjonen "Egendefinerte ord", dvs man kan ikke legge til egne ord. Dvs at prosessen med å skrive sms, som helt klart er det jeg bruker mobilen mest til, blir en håpløst treig ting å gjøre, all den tid man ikke kan skrive på dialekt og ordboka ikke kan skrive navnet mitt, navnet på skolen min, adressen min og alle de mer eller mindre "uvanlige" ordene som forekommer i hver eneste melding som kommer fra min hånd.

Ettersom angreretten er ubetinget, så fremt ikke mobilen tydelig er skadet eller bærer preg av bruk, bestemte jeg meg for å returnere den. I loven står det at det skal følge med angrerettsskjema i posten. Det gjorde det ikke. XD selv hevder at de har sendt angrerettsskjemaet på mail. Det kan se ut som om de har forsøkt, men det som evt er ment å være linken, virker ikke. Jeg skjønte altså ikke hvordan jeg skulle få fatt i rett skjema. Til slutt innså jeg at man kunne registrere retur på hjemmesidene deres. Jeg trodde da at skjemaet ville komme i posten, men det gjorde det ikke. Jeg måtte skrive ned et returnummer, og returnere telefonen. Det gjorde jeg den dagen det var gått 14 dager.

Ettersom mobilen ikke bærer fnugg av preg av bruk, ble jeg ganske paff da jeg fikk beskjed om at "siden jeg hadde brukt mobilen SOM MIN EGEN, og hadde mottatt anrop i over en time, samt sendt mer enn 90 sms, var mobilen for slitt til å kunne returneres". Wow. Hvor står det!!??? Jeg finner det ikke. Og mobilen ser totalt ubrukt ut.

Jeg fikk beskjed av XD om at dette er deres endelige avgjørelse, og at dersom jeg ikke er enig, får jeg ta saken til Forbrukerrådet.

Jeg tenkte at det kanskje finnes en annen mulighet. På Sony Ericssons hjemmesider for min mobil, står det svart på hvitt (grønt) om T250i

Inntasting med ordforslag Skriv tekstmeldinger og e-post raskere. Mens du skriver, sjekker telefonen ordlisten over tidligere brukte og egendefinerte ord, og kommer med forslag.

Det gjør den aldeles ikke. Så jeg skrev til Sony Ericsson og spurte om de enten kunne lage en oppdatering eller ta imot retur av min mobil ettersom de driver villedende reklame og jeg aldri ville kjøpt mobilen dersom jeg visste at den ikke kunne legge til egne ord.

Det vil de ikke.

"Detta är tyvärr felaktig information på hemsidan som vi har felanmält.

Vi reserverar oss för feltryck och kan tyvärr inte ta tillbaka din mobil, denna diskussion får du ta vidare med din återförsäljare."

Tusen takk. Så hva gjør jeg nå? Skriver til Forbrukerrådet? Satser på bloggerens makt?! Det funket for Julie..

Jeg kan ikke ha en mobil som ikke har Egendefinerte ord-funksjonen. Jeg blir så sinna på den hver gang jeg skal skrive melding. Det er ikke forsvarlig for helsa mi.

Cirque du Soleil - endelig!

To av de aller kuleste forestillingene jeg noen gang har sett, var Romeo og Julie på Elverket i Stockholm, og 100 % i Bærum Kulturhus. Den siste stod\svenske Cirkus Cirkör helt og fullt for, i den første samarbeidet de med Dramaten, en karateklubb og en dansetrupp.

De to siste månedene våre på Romerike Folkehøgskole holdt vi på med nysirkus, akrobatikk og comedia del arte dag ut og dag inn. Vi trente fra 9-15, og etterpå trente vi enda mer, før vi svømte for å bli smidige og sterke. Herregud, så gøy det var. Marie, den svenske tjeien som gikk på skolen, hadde gått på sirkusskole, og fungerte som hjelpelærer. Det var hun som introduserte meg for Cirque de Soileil.

Alt jeg har sett av nysirkus EVER har referert til dem. De er den store, canadiske sola i nysirkussolsystemet, mens de andre er små stjerner eller i høyden planeter, langt, langt unna. Når navnet er så stort, er fallhøyden det også. Men -tenk at de var kommet til lille Oslo! Det er de dyreste billettene jeg noensinne har kjøpt. Men det var verdt det.

Delirium er den første forestillingen de gjør "vanlig" turné på. Og de gjør den i samarbeid med en kommers pengebedrift. Hva skal man forvente...? Vi skjønte jo at det lå an til en voldsom tilgjengeliggjøring av det ellers ganske sære stoffet. På en måte er det jo ikke dumt - man når helt sikkert ut til mange, mange som lar seg frelse, mens de ellers aldri ville kommet seg på en nysirkusforestilling.

Det er en meget ujevn forestilling. En del supre akrobatiske høydepunkter til tross - det mangler et tema, en historie, en rød tråd. Man har klippet og limt fra ulike Cirque du Soleiloppsetninger, og man har gjort musikken mye mere mainstream. Hvilket er en tragedie. I hvert fall for sånne som meg som hater harry el-gitar og trommesettet fra musikkrommet på barneskola.

De har dessuten satset voldsomt på multimedia. Tre enorme skjermer lokker oppmerksomheten til seg, og noen ganger er det også med hell. Men det er aldri noen tvil om hvor jeg helst vil hvile øynene: på artistene. De er fantastiske, helt klart. Aller best er nummeret som starter med en trommebattle mellom to tribes, og som følges opp av en trapes- brytekamp mellom to urbane, unge herrer. Hvis man skal kunne peke ut temaer, må det nettopp være i kontrapunktet (?) tribal/urban.

Rockeringdama er suveren, tross heftig diskostil, det samme er de fire leopardtrusebekledde menneskelig-pyramidemakerne. Sambanummeret fra Brasil er en annen highlight; utrolig fargesprakende og fengende, mens Dame Med Ball er vakker, men kunne gjort mer ut av seg. Nesten aller kulest er likevel de tre dukkene som danser og vikler seg i sånne hengende duker. Der funket også multimediahendene som vinket sakte rundt dem. Det eneste nummeret jeg hadde tittet på på YouTube, er by far det dårligste i forestillingen, og jeg vil ikke linke til det, for det er virkelig ikke representativt.

Sangerne fikk genrelt alt for mye oppmerksomhet, det samme gjorde dette hersens Bandet. Og dansemovsene ble repetative. Jeg vil ha MER særhet, MER fokus på lys og scenografi (begrenset hva man kan få til når man skal rigge alt på 9 timer), MER raffinert klovnei og MER akrobatikk. Og en historie. Så vi har lovt oss selv at vi skal mer på solsirkuset, men neste gang er det kanskje vi som skal komme til fjellet, ikke hoppe på når fjellet utrolig nok kommer til oss.

Hjemkomsten

Så "Hjemkomsten" av Harold Pinter. Pinter er kul. En brite som skrev sine beste ting på 60- og 70-tallet, men som fikk Nobelprisen for bare et par år siden. Han er kjent for pausene sine, underteksten og absurditeter. Pinter er gøy.

Men jeg halvsov meg bokstavelig talt gjennom hele første runde. Vet ikke om det var lyset og musikken, at jeg var trøtt eller om det rett og slett var kjedelig og at jeg irriterte meg over de fjollete gamle damene som fniste høyt hver gang Ousdal d.e. slengte ubehøvlede gloser om seg (noe han gjorde gjennom hele stykket) som gjorde det, men jeg konstant på nippet til å sovne. Kanskje dén scenografien kunne være noe for mitt fremtidige soverom.. Jeg likte forøvrig den; skitten og lekker. Stor og oppstilt i et klassisk titteskap.

Uansett - etter pausen kviknet både jeg og pjesen til. Hahaha - det var brilliant. For min del kunne jeg skippet å være der fram til pausen. Nå blir det action.

Hele greia er altså at 4 gubber bor alende uten kvinnemennsker tilstede. To aldrende brødre, hvorav Ousdal d.e. er patriarken som tror han styrer familien (samtidig som han står for all matlaging i huset), og Per Jansen som privatsjåfør (av yrke altså). Ousedals to sønner, Ousdal d.y. og en fyr jeg aldri har sett før og som uansett ikke gjør det store inntrykket. Den første ser ut som en,, hva var det Julie sa - flattør, mens den andre prøver å bli bokser. Så kommer den tredje sønnen hjem. Med sin kone som ingen har hørt om eller sett før, angivelig fordi paret bor i USA hvor Han er doktor i filosofi.

Ruth, som dama heter, er hovedpersonen i stykket. Det skulle ikke forundre meg om det er hennes hjemkomst tittelen spiller på. At det er hun som hører hjemme i dette galehuset. Hun tar rommet fra første stund, og gjør forøvrig som hun vil. Det som er så gøy med stykket, er å se hvordan alle karakterene forsøker å dominere hverandre. Alle tror liksom de har makta. Kanskje er det egentlig Ruth som har den. På tross av metodene hun bruker, som i hvert fall jeg finner ganske forkastelige. Hun spiller på sex fra begynnelse til slutt. Mannen hennes virker noen ganger stressa over det, andre ganger ser det ikke ut til å bry ham det aller ringeste.

Måten man snakker om kvinner på, hvordan ingen reagerer på de florerende stygge betegnelsene, tyder på at man her i familien går ut fra at alle kvinner er horer og loppete fitter. Man kommer stadig tilbake til Jessie, "guttenes" mor, og man undrer seg over hva hun kan ha vært slags husholderske. Jeg vil anta at hun var ganske lik Ruth.

Det geniale knepet til Pinter er vel også måten han spiller på våre forventninger om hva som skal skje. Når Ousdal d.y. insisterer på å danse med Ruth, for så å sette igang med å råkline med og beføle henne i hennes manns nærvær, er det ikke til å unngå at vi forventer at han skal gyve løs på sin bror. Eller i det minste protestere på den ene eller andre måten. Men det gjør han ikke. Han lar seg knapt merke med det som skjer, også når den andre broren kommer hjem og overtar henne. Hele denne plutselige omveltningen i struktur - fra det relativt sosialrealistiske til det totalt absurde hvor de hjemmeboende gjør henne til til hore, og ikke bare for seg selv - er så sjokkerende at til og med den gamle skrukkemannen med stokk som sitter ved siden av meg, gapskratter. Vi gapskratter alle sammen - i lettelsen over at det ikke er oss selv det skjer med?

Men Ruth ser ut til å være komfortabel med situasjonen. Det ser faktisk ut til at hun behersker den, at den er ønsket fra hennes side. Hun setter alle under press, stiller krav, og får sin vilje, særlig overfor Ousdal d.y., som viser seg å være en veletablert hallik. Og når Ousdal d.e. i siste scene faller på sine knær og regelrett krabber mot henne mens han gjentatte ganger roper "Kyss meg!", begynner man å lure på om dette stykket er en kritikk av tidens kvinnesyn, eller om Pinter kanskje egentlig er helt forstokket. Gud veit.

Da vi kom ut, spurte Jonas: "Men si meg en ting - hva handlet dette stykket om?". Ingen kunne svare. Men det tror jeg er et av poengene til Pinter. Vil gjerne se mer av ham. Kanskje jeg skulle få tak i filmatiseringen av the Homecoming fra 1969.




Igår ble jeg med Karen på Den Arabiske Natta på Det Norske. Jeg likte midtpartiet som minnet meg om en av mine favorittbøker "Mesteren og Margarita", men ellers synes jeg Elisabeth Ryggs anmeldelse var helt i tråd meg det jeg mener, så jeg gidder ikke si noe mer om den saken

Himmelweg

·
Vi blir kommandert fra vi kommer inn – Øigardens blikk gjør at jeg faktisk ynker meg og blir litt redd.

· Da vi hadde Nyere europeisk historie hadde jeg fordypning i Holocaust. Vi leste rapporten fra Røde Kors etter besøket i Terezin. Vi lærte om det som ble bestemt i Wannsee. Vi studerte enkeltskjebner, systemer og prosesser. Men mange ganger er det vanskelig å si akkurat hva som skjedde, og historieskriveren er aldri objektiv. Derfor er det å ta utgangspunkt i en historisk hendelse man ikke kjenner alle fakta i superspennende på teater.

· Mayorga, dramatikeren, fantaserer fritt, er filosof, eksperimenterer med ulike uttrykk og hvor mye han trekker inn publikum. Han er noen ganger politisk, noen ganger apolitisk. Han sjonglerer med stiler, risikerer å drite seg ut ved å skildre det kvalme og skrekkelige som faktisk skjer. Men han velger vekk aggresjon på scenen, og går elegant klar av de fleste skjær i sjøen.

· Så hva oppnår han? Som publikum tvinges man ut og inn av sinnsstemninger, avsky, skuffelse, tragikomikk, og ut og inn av roller; fange, delegat, lytter, kulisse. Man integreres i forestillingen på en, for meg, ny måte, og føler at stykket på en måte er avhengig av deg, av publikum. Og det er alltid like interessant at alle ser deg. Lyset er ofte på, og man følger med på andres respons.

· Den lange åpningen, monologen til Røde kors-utsendingen, spilt av Kai Remlov, blir aldri kjedelig. Glemmer nesten at det skal skje noe mer dramatisk. Vi ser for oss bildene han beskriver. Vi følger ham, tror på ham – inntil han skuffer oss når han sier at han ville gjort det samme. At han fornektende og selvrettferdig forsvarer det han gjorde.

· Terezin som inspirasjon, men hvorfor er åstedet lagt 30km nord for Berlin? Bare forvirrende.

· Skuffelsen over de elendige barneskuespillerne er den samme som kommandanten føler. Men vi får ikke kjenne på Gottfrieds frykt. Hvorfor går de med på skuespillet? Ingen har noe å vinne, men ingen har noe å tape; kanskje vil de slippes fri etterpå? Kanskje de får leve? Gutten og jenta: han jobber fordi han fremdeles tror på fremtiden, og selv om det bare er en replikk han har fått utdelt, er det sannehet i det. Hvorfor skulle han ellers gå med på å spille rollen?

· Meta meta er vanskelig, men her fungerer det. Teater som politisk filosofisk tenkeboks.

· Kommandanten, eller Jon Øigarden: fabelaktig sjarmerende og motbydelig: enormt følelsesmessig engasjement i forhold til kommandantens forestilling, men totalt fraværende følsomhet i forhold til menneskenes situasjon i leiren.

· Den lille jentas grufulle smil; har hun skjønt hva som står på spill? Hvorfor avviker hun fra skjemaet når det gjelder? Hun har ikke fått beskjed om det.

· Scenografi: skoene våre som del av scenebildet gjør at vi trekkes inn i stykket – de har noe som er vårt. Vi skal være Røde Kors-utsendingen, men samtidig skal vi ydmykes ved å sitte på gulvet (på utrolig gode puter!). Litt forstyrrende moment fordi man er usikker på den rollen man blir tildelt. Men nettopp den samme følelsen har jo jødene i leiren, så det er et poeng. Å ha skuespillerne tassende blant oss er uvant, men jeg har alltid likt deltakende og direkte kommuniserende teater som ikke prøver å skjule at det er teater. Her blander man – og det er nesten enda bedre.

Águas de março

É pau, é pedra, é o fim do caminho
é um resto de toco, é um pouco sozinho
é um caco de vidro, é a vida, é o sol
é a noite, é a morte, é um laço, é o anzol
é peroba do campo, é o nó da madeira
caingá, candeia, é o Matita Pereira
É madeira de vento, tombo da ribanceira
é o mistério profundo
é o queira ou não queira
é o vento ventando, é o fim da ladeira
é a viga, é o vão, festa da cumeeira
é a chuva chovendo, é conversa ribeira
das águas de março, é o fim da canseira
é o pé, é o chão, é a marcha estradeira
passarinho na mão, pedra de atiradeira

Uma ave no céu, uma ave no chão
é um regato, é uma fonte
é um pedaço de pão
é o fundo do poço, é o fim do caminho
no rosto o desgosto, é um pouco sozinho

É um estrepe, é um prego
é uma ponta, é um ponto
é um pingo pingando
é uma conta, é um conto
é um peixe, é um gesto
é uma prata brilhando
é a luz da manhã, é o tijolo chegando
é a lenha, é o dia, é o fim da picada
é a garrafa de cana, o estilhaço na estrada
é o projeto da casa, é o corpo na cama
é o carro enguiçado, é a lama, é a lama
é um passo, é uma ponte
é um sapo, é uma rã
é um resto de mato, na luz da manhã
são as águas de março fechando o verão
é a promessa de vida no teu coração

É pau, é pedra, é o fim do caminho
é um resto de toco, é um pouco sozinho
é uma cobra, é um pau, é João, é José
é um espinho na mão, é um corte no pé
são as águas de março fechando o verão
é a promessa de vida no teu coração

É pau, é pedra, é o fim do caminho
é um resto de toco, é um pouco sozinho
é um passo, é uma ponte
é um sapo, é uma rã
é um belo horizonte, é uma febre terçã
são as águas de março fechando o verão
é a promessa de vida no teu coração

É pau, é pedra, é o fim do caminho
é um resto de toco, é um pouco sozinho

É pau, é pedra, é o fim do caminho
é um resto de toco, é um pouco sozinho

Pau, pedra, fim do caminho
resto de toco, pouco sozinho

Pau, pedra, fim do caminho,
resto de toco, pouco sozinho

-Antônio Carlos Jobim

VERST OG BEST MED BRASIL - en oppsummering etter fem máneder

Noen av de beste tingene med Brasil, har også motstykker som er noe av det verste med Brasil. En av våre sterkeste opplevelser, det vi virkelig ønsker å ta med oss hjem, er brasilianeres instinktive og selvfølgelige måte å dele med alle rundt seg. Gjestfrihet og gavemildhet er trekk som er gjennomgående for Brasils innbyggere, og de synes det ville være horribelt om f.eks alle bare skulle ta med den ølen eller den vinflaska de selv skulle drikke på en fest. Men likevel er det ingenting som står så sterkt i dette landet som eiendomsretten. Hele landet er fullt av gjerder. I byene er det høye betonggjerder med skarpe glasskår eller strømgjerde på toppen, på landet er alle eiendommer gjerdet inn og ved porten står det ”Ulovlig å entre dette private området”. Overalt er gjerder, og overalt er eiendom bevoktet. Og når den sosiale urettferdigheten og ulikheten er så påfallende og enorm, må det jo være noe som virkelig ikke ønsker å dele. Men individer imellom er det den mest naturlige ting av verden.

Et annet fellestrekk brasser har, er at de er overmåte hjelpsomme. Overalt hvor vi kommer, er folk klare til å hjelpe deg videre, som regel uten at du har bedt om hjelp en gang. Og aldri forventer de noe igjen, og aldri har vi opplevd at de ikke oppriktig VIL hjelpe. Men på den annen side er det ikke måte på hvor farlig Brasil i de fleste brassers øyne er. ”Nei, skal du dit”, sier de, ”der er det jo fryktelig farlig. Da må du passe på tingene dine og ikke la noen hjelpe deg med bagasjen og slikt. Helst bør du ta taxi rett fra busstasjonen. Og husk å avtale pris på forhånd, ellers blir du bare lurt.” Men vi har enda ikke vært særlig bekymra, selv om vi noen ganger lytter til rådet om at det er bedre å ta en taxi for mye enn en for lite.

Hva skal man så si om brasilianeres direkthet? Den er overveldende, for one. Gutter på gata som wooer eller sier tsk tsk og lokker på jenter som om de var katter. Samtidig som de helt åpent forteller alle som vil høre om at de gjerne vil ha ti kjærester på en gang. Damene derimot, er mest opptatt av om du er tynn, tjukk, lys eller mørk. Og det får du høre. Her er det ikke noe baksnakking, men heller ikke noe som heter politisk korrekthet. En lærer seg også til å bli tatt mye på – brasser er glade i kroppskontakt, og ville synes du var fryktelig kald og lukket om du bare gav dem et distansert håndtrykk første gang dere møttes. De knytter seg fort til folk og er fortrolige nesten med det samme, men ute av øye, ute av sinn. Slik er det i hvert fall med de brasilianske kjæresterier.

Noe jeg virkelig elsker med brasilianere er at de plutselig, spontant og helt uoppfordret kan bryte ut i sang. Det har skjedd fire ganger bare i dag. De er rett og slett utrolig livsglade, og er eksperter på å kose seg. Men på den annen side er det en viss dødsforakt ute og går. Trafikken her er galskap; alle kjører som svin og ingen bryr seg om medbilister, langt mindre syklister og fotgjengere. I tillegg er det sosialt akseptert å fyllekjøre og kjøre seks stykker i bilen. Og ingen stusser over at de noen ganger bokstavelig talt må henge ut av den åpne bakdøra på bussen som kjører i full fart gjennom nattmørke gater.

Mowgli-Anna

Juli tok brigadeprosjektet pause, og alle ble spredt utover. Vi var fem som dro til Amazonas. Vi fløy fra Brasìlia til Manaus, en kjempestor by midt i regnskogen. Flyreisen var temmelig interessant – først var det enorme åkre som lagde et slags kjempesjakkmønster i landskapet under oss – ingenting lå ubrukt, og åkerarealene var på størrelse med norske byer. Det fantes ikke natur. Skogene vi så var alle plantasjer der det ikke finnes biodiversitet, og der trærne som plantes er hurtigvoksende og bruker store mengder vann for å vokse. Så kom vi til en klar og tydelig grense der regnskogen begynte. Og så var det bare grønt og grønt. Noen ganger var det røyk å se fra folk som brenner skog. Andre ganger kunne man se flystriper. Vi kjørte over mange svære elver, men ikke noe tydelig industri eller sivilisasjon før vi kom til Manaus. Dvs, nå i ettertid har vi sett at langs elvebreddene bor det ALLTID noen. Det er bare ikke så greit å få øye på dem fra et fly.

Manaus er ikke min favorittby. Den oppstod i forbindelse med jakt på mineraler som gull og diamanter, men vokste seg stor under gummiboomen på slutten av 1800-tallet. Man kan i dag se hva slags vakker by det må ha vært, men størsteparten av de gamle kolonihusene ligger i ruiner. Litt som man ser for seg i Havanna, kanskje, men her er husene fraflytta og lianer vokser ut av de gapende tomme vinduene. Vi bodde i et litt shabby strøk, men folk var vennlige og hjelpsomme.

Planen var hele tiden at vi skulle på skogstur, og etter å ha besøkt ymse operatører, bestemte vi oss for å bli med vennlige eco-planet tre dager. Den blide gutten fra kontoret kom og hentet oss fem i bilen og kjørte oss av gårde til en havn litt utenfor byen. Stemninga var tipp topp, men så plutselig ble vi vinket inn til siden av et par gretne poliser. Plutselig var det altså ikke greit å kjøre 6 personer i en bil, noe vi sikkert hadde vært enige i om vi hadde vært i Norge, men som er så vanlig her at man ikke engang tenker over det. Så fulgte en lang diskusjon mellom den stakkars Marcelino og betjentene. Det endte med at politimennene gav oss skyss det siste stykket (i to omganger) og at Marcelino mistet lappen. Håper han ikke mister jobben og, for det var mye kjøring han drev med.

Det var det første eventyret, og derpå fulgte ganske mange. Vi kjørte tøfftøffbåt oppover elva i en time, så kom vi til et enkelt losji der vi skulle være den første natta. Etter lunsj dro vi ut for å fiske piraja. Forsiktig kanoet vi inn mellom den oversvømmede skogen, der bare trær på over fem meter var over oss. Det var kjempespennende og mystisk, og det var disse hissige små fiskene også. Jonas hadde virkelig talent, og halte inn fem nydelige sinnatagger. Jeg fikk to stykker, men de var tilgjengjeld de giftigste av alle. Gaiden vår, Vincente, var kjempeentusiastisk og fortalte masse. Etterpå dro vi for å lete etter dovendyr. Vi fikk se hele fem stykker, men de som var sånn passe nært elva satt i trær som enten var for skjøre til å klatre i, eller som det viste seg å bo mangder av sinte maur i. Vincente klødde og hoppet og hadde åpenbart kjempelyst til å hente ned et dyr for å hilse på, men de fikk være i fred for oss alle fem. Da det begynte å skumre, satte vi kursen for noe som så ut som en hvit kladd midt i alt det gråsvarte. Da vi kom helt nærme så vi at det var tre trær fulle av hvite fugler kalt gasa. De samler seg der om kvelden og kakler og lager så mye spetakkel at de skremmer bort de dyra som kunne tenkt seg å angripe en ensom gasa. Da det var blitt helt mørkt, begynte vi å lete etter alligatorer. Vincente stod helt foran i båten og lyste langs elvebredden med lommelykt. En gang så vi et skikkelig digert øye, og jeg tenkte –gufs! Er det han der vi skal plukke på nesen? Heldigvis var ikke Vincente så gal, og vi lette videre. Plutselig la Vincente seg ned foran i båten, og Paulista, hjelperen hans, styrte båten rett mot sivet. Med lommelykta i kjeften strakk Vincente plutselig armene ned i sivet, og før vi kunne si krokodille hadde han fisket opp en liten alligatortass. Han forklarte masse om dyret, som var paralysert av lommelykta (be Jonas om imitasjon – hysterisk morsom). Alle fikk holde ham, og så slapp vi ham ned i vannet igjen. Uff, det må ha vært hans livs sjokk. Håper han kommer over det. Han var mye mykere enn jeg hadde forestilt meg. Dagen etter var vi på jungeltur med en lokal fyr som hadde machete, men som ikke sa så mye. Vi så masse spennende trær, og siden vi spurte og grov sånn hele tida, lærte vi ganske mye. Om kvelden pakket vi snippsekken for å dra på overnattingstur uti skauen. Lokalmannen og Paulista var med. Paulista slet noe aldeles fryktelig med å få futt i bålet, men snart var det deilig grilla kylling med ris og kaffe. Og sardiner til Mari som er veggis. Imens hadde lokalmannen i et rasende tempo hugget en haug rette små trær som vi (han) bygde en gapahuk av. Eller noe lignende. Vi rigga oss til med hengekøyer og myggnett, og fikk etterpå høre om da lokalmannen jobbet med å lete etter olje for Petrobras. Etter en liten cachassa for å få sove, klatret vi inn i det første og eneste myggnettet vi har brukt på hele Brasiloppholdet. Det hadde kanskje ikke blitt så verst hadde det ikke vært for at Jonas fikk et plutselig og voldsomt anfall av mange ting på en gang. Klaus og mygg og drink og en uutholdelig varme. Så han tassa rundt og gjorde sitt beste for at vi andre heller ikke skulle få sove.


Da vi kom tilbake til sivilisasjonen, var det egentlig rett om bord på elvebåten MS 11.mai som vi skulle ta til Belém over fire dager. Den blide Marcelino hadde vært om bord og hengt opp hengekøyene vi hadde kjøpt på forhånd om morran, så det var bare å gå om bord. Etter min første virkelige krangel på portugisisk. Noen lossemenn som jobbet på brygga hadde raska med seg bagasjen vår og lagt i vei uten å avtale noe som helst, og da de så krevde den ublu pris av 30 kr per kolli, altså 150 kr til sammen. Jeg klarte å prute oss ned på 60 kr til sammen og var ganske fornøyd. Så hadde også alle som var rundt, altså alle som skulle på samme båt som oss, hørt at vi snakket portugisisk, og det var lett som en plett å få venner på båten.

Belém har vi ikke stort å berette fra, for vi ble bare en natt. Men om kvelden før vi dro tok en rastamann vi hadde truffet på båten oss med til et sted der vi fikk den beste maten og den beste caipirinhaen vi har fått så langt i Brasil. Det var helt ute ved havkanten og kjempehyggelig og diskret.


Etter enda 35 timer på buss var vi så i Recife, hvor vi straks tok oss ut til Olinda, en kunstnerby som ligger litt nord for storbyen. Her er vi nå, og her blir vi noen dager. Det er kjempegod stemning, og etter å ha oppdaget at alle hosteller og pousadaer er spinndyre grunnet en ukeslang kunstmesse, fant vi en dame som leier ut et rom til en billig penge. Vi lander alltid på beina og siden vi får bruke kjøkkenet hennes fråtser vi endelig i deilig frukt og grønnsaker. Siden vi bor ved havet har det plutselig blitt mulig å få tak i rimelige reker og fisk, så nå er vi helt i himmelen, og sitter man på lokalbussen et stykke, kommer man til de deiligste strender. Dette må være Brasils Montmartre, nå med strand! Dama vi bor oss virker å være litt upper class, men etter å ha prata og diskutert litt, viser det seg at hun har MST-kalender og en mann som er deputado (parlamentsmedlem) for kommunistpartiet. Hun er litt redd for favelaen like ved, men er opptatt av å leie inn lokal hjelp til det hun trenger å få gjort. Artig. I dag har det regna hele dagen, så vi har bare gått tur og ellers lagd deilig lunsj og skravla med dama. Men i kveld skal vi på trommeshowet til en venn av Kristin, som vi dumpet borti på det første herberget.

Salig søndag

I går kom sønnen i huset, Aidir, hjem. Folka har 7 barn, og jeg traff fire av dem i Anchieta, men bare en av dem bor delvis hjemme. Han er aktiv i MST og studerer agroøkologi i Curithiba. Det betyr at han studerer i 70 dager og er hjemme på praksis i 70 dager om hverandre. Nå skal han altså være hjemme en stund, og det måtte feires. I går kveld kom Fernanda, koordinator for bosettingene, mannen og sønnen hennes, Wilmar og Gustavo, samt Kristin på besøk med vin fra nabobyen og store smil. Aidir er nemlig bestevennen deres, og i følge Kristin snakket de ikke om andre hele dagen. Det var en finfin kveld, og i formiddag kom de tilbake for å være med og lage grillfest. Fernanda og Pinotti hadde i fortvilelse over ikke å kunne dra på frøfestivalen i Anchieta slaktet en gris, og nå skulle knoen fortæres. Det ble en kasse store øl samt en flaske cachassa til meg som ikke digger øl, kortspill og stor stemning. Føler meg heldig som har havnet midt oppi dette ressurssterke og glade selskapet.

Det var strålende vær, ikke varmt, men friskt og høstlig, og raskt ble en provisorisk grill bygget utenfor huset. Store spidd ble vasket, og kjøttet marinert. Vi lagde en enkel men dødsgod potetsalat, skravlet og drakk øl i sakte tempo. Kjøttet smakte helt himmelsk, og selv om Pinotti ikke skjønner seg på matglede, skjønner han seg på gleden ved gode venners lag. Han ønsker seg aldri noe annet enn ris, bønner og kjøtt å spise, men strålte over hele ansiktet, hele dagen. Det gjorde vi andre og. Ettersom familien Pinotti lykkeligvis ikke har TV, ble jeg og Kristin med ned til Fernanda for å titte litt på fotballkampene og chille litt til. Da jeg gikk hjem igjen i skumringa, lå lykken som en varm klump i magen min. det var så vakkert med solnedgangen, alle fargene som endret seg, skyggene som flyttet på seg, alt rødt og svart, så stjernene og den skarpe månen som kaster sterke klare skygger enda så mørkt det er. Det er fint her. Jeg har det bra. Det er deilig at vi får reise så mye, men det er jammen bra vi er så mye på bygda i Abelardo og.

Og hva mer er...

Det regnet i tre dager i strekk. Ettersom vi inntil nå ikke har opplevd en skur som varte i mer enn tre minutter, har jeg ikke investert i støvler, og skinnjoggeskoene mine har gått fra tilnærmet hvite til rødbrune. Veiene var ille i utgangspunktet; fyllekjøring er ikke så farlig her ettersom man sjelden durer opp i stort mer enn 30 km/t. Barna i strøket her er noen ganger hjemme fra skolen når det regner. Noen ganger vet jeg virkelig ikke hvorfor (”det regner”, sier de bare), andre ganger går faktisk ikke bussen. Eller den går i hvert fall ikke innom dem som ikke her særlig mer enn en krøttersti til vei. Bussen seiler rundt i søla – det er livsfarlig, og man vet aldri når den kommer, for plutselig står den og spinner i en halvtime før fire sterke karer fr summet seg til å gå ut for å dytte. Betaling på bussen virker for øvrig nokså vilkårlig, i hvert fall dersom du ikke skal så langt. Det er en egen løpegutt som tasser rundt og tar billetter. Bussen er forresten det stedet der vi kanskje blir aller mest beglodd. Vi har ingen steder å rømme, og de trenger ikke snakke med oss hvis de ikke har lyst.

Det regner tre dager i strekk. I natt ble det stjerneklart, men da jeg våknet, var det voldsomt og plutselig kaldt. ”det kan du si”, tenker du sikkert, men du vet, husene her er ikke akkurat godt isolerte, og vinduene er bare trekkfulle metallskodder som vi skyver for om kvelden. Så da jeg våknet klokka 6 i morres og rommet mitt holdt behagelige 3 ’C, fikk jeg et aldri så lite sjokk. Neste gang jeg er i en by, må jeg vurdere å gå til anskaffelse av vindjakke. Skoene mine slipper ikke inn en dråpe vann, og lue kan jeg jo nå alltids hekle meg.

Ettersom bussen ikke kom da vi skulle til senteret og ha møte med de andre, måtte vi gå i en time. Det var deilig, hadde det ikke vært for at de andre ikke dukket opp fordi bussen ikke gikk, grunnet gjørmeveier. Det slo meg for første gang på lenge at vi er på omtrent 800 m.o.h., for det var akkurat som å vandre rundt i Heidi På Heia, med små seteraktige hus og kyr som gresset fredelig med en stor og strålende blå himmel over seg. På veien fant vi en overkjørt frosk, og begrepet flat som en padde fikk tilført seg en ny dimensjon.

Jeg har forresten en ganske maken som kjæledyr. Ikke det at jeg kjæler så mye med den, men jeg har nå en gang en frosk som bor på rommet mitt. Første gang jeg traff den, satt den midt på senga mi, og fordi jeg fikk kyss-frosken-så-blir-den-en-prins-assosiasjoner, lo jeg så høyt at dons Lourdes kom inn for å se hva som stod på. Idet hun så krabaten, smatt hun av seg hawaiianasen og holdt den høyt hevet, klar til å trøkke gørra ut av stakkaren. Men han skjønte, heldigvis for meg som skulle sove i senga, tegninga, og hoppet opp på skoesken oppå klesskapet. Jeg har egentlig begynt å like ham selv om vi ikke sees så ofte, og jeg har en ubendelig tro på at han spiser opp alle myggene her inne. Ellers var jeg sikker på at det var en rotte inni matskapet som utgjør en ene veggen i ”rommet” mitt, men en dag så jeg en mus pile over gulvet, så da har jeg slått meg til ro med det, og slått fra meg fantasiene om at en svær rotterugg skal komme og ete opp ansiktet mitt mens jeg sover. Tross min venn froskens sikre innsats for å begrense antall insekter her, er det en evig surring, summing, grafsing og knasking hver gang jeg skal sove. Nå har jeg hentet ipoden og laptopen hit, så nå legger jeg meg med musikk på øret og sovner på en-to-tre.

På radioen advarer de mot denguefeber som spres via en egen denguemygg, men så vidt jeg har hørt, biter ikke denne om natta, og at det for øvrig ikke har vært dengue i dette området på mange år. Jeg har altså enda ikke pakket ut mitt fancy 500-kroners myggnett. Og med malariapillene til 700kr, MÅ vi simpelthen dra til Amazonas i juli for å få litt valuta for alt sikkerhetsutstyret vi har investert i. Jonas og Kine er kjempegira, så det er bare å henge seg på. Så lenge jeg får besøke Bahia og Salvador er jeg fornøyd, selv om jeg har fryktelig lyst til å dra en tur til Buenos Aires.

Full oppdatering

· Den første uka i bosettinga i Abelardo Luz gikk vi til det lokale senteret hver eneste dag for å prøve å få Fernanda til å fortelle oss hva slags arbeid hun hadde tenkt seg at vi kunne sette i gang med her ute. Nå har vi fått roet ned maurene i ræva vår. Det er ikke noe spesielt å gjøre. Der det fins jobb, er det ofte for vanskelig når vi snakker språket så dårlig. Det som egentlig gjelder, er å snakke med folk, delta i det de driver med, fortelle og diskutere, observere og bidra der man kan. Hadde vi bare skullet være her ute på bygda, kunne inntrykket vårt av hva MST er og hva de driver med fort kunnet blitt snevert. Jeg mener det var kjempesmart å la oss starte oppholdet vårt på MSTs nasjonale skole i São Paulo, for der er ideologi og idealisme aller sterkest. Når MSTerne drar dit, er de på sitt mest kollektivistiske og che guavariske. Her ute i hverdagen er det fare for at de samme kruttønnene smugtitter på de forhatte tv-såpene og drikker cola.

· Teori og praksis henger ikke alltid helt på greip, men mange ting imponerer meg voldsomt, f. eks folks gjestfrihet, og hvor godt mottatt man blir overalt. Hvor flinke folk er til å bidra, hvordan de tar seg tid til deg når du ikke skjønner hva som blir sagt. Noen ganger er folk i overkant imøtekommende, og man må alltid regne med ti minutter ekstra når man går inn i en butikk; det skjer nesten aldri at vi ikke får spørsmål om hvor vi er fra, hva vi driver med, hva vi driver med her og hva som er de største forskjellene mellom Brasil og Norge. Folk er fryktelig nysgjerrige, og dette står i sterk kontrast til deres manglende kunnskaper på mange områder; går de fleste med tildekket ansikt i Norge? Ligger det i Afrika? Trass i at vi selvsagt ikke forventer at noen skal vite hvor Norge ligger, og alltid forklarer at det ligger nord i Europa, er det sjelden folk har noen som helst forestilling om hvordan verden er utenfor Brasil. Brasil ER verden i veldig manges øyne. Jeg er enig i at Brasil er et kontinent i seg selv – de regionalt forskjellene er kjempestore, kulturelt, samfunnsgeografisk og økonomisk.

· Jeg er ikke forelska i Sør-Brasil. Kulturen her er veldig snål. Befolkningen er den hviteste i hele landet, og alle har delte lojaliteter; Brasil seff, men også til Tyskland eller Italia. De er akkurat som norskamerikanere – de vet utrolig lite om det landet de føler seg så sterkt knyttet til. Og for de fleste her finnes det i verden tre eller fire språk; portugisisk, spansk, engelsk og kanskje tysk. Derfor mener de fleste at norsk må være en blanding av tysk og engelsk. Og så synes de fryktelig synd på oss som snakker portugisisk så dårlig. Que tristessa, sier de. Men vi lærer.

· Ikke nok dog til å holde følge med på foredragene på den 4. Festivalen for naturlige frø. Hjelpes meg. En diger hall, stekende varm fra etter klokka 10, hvor 800 brasilianere skal prøve å følge med, men som etter 5 minutter sitter og prater med hverandre med helt vanlig stemmevolum. I tillegg bruker foreleserne ord som er for vanskelige for meg, og jeg har ingen å spørre om hjelp. Det gikk rett og slett ikke. Men det betyr ikke at jeg ikke fikk noe ut av festivalen. Jeg snakket med en av foreleserne, Miguel Altieri, professor ved Berkeley, for han snakket selvsagt engelsk. Takk og pris. Og på hjemmesida hans ligger det masse spennende ting om agroøkologi. Endelig. Er det noe MST er opptatt av, er det agroøkologi. Selv om jeg har hørt ordet nesten hver dag i to måneder, har jeg fortsatt ikke noen ordentlig forståelse av hva det går ut på. Selvberging og bærekraft er selvsagte komponenter, men når man begynner å snakke om at man omtrent ikke kan snu jorda med spade uten å skade den, begynner jeg å lure på hva i alle dager det er de driver med. Oksespannet er mye mer vanlig enn traktor her, men jeg har opplevd at når jeg sier at vi ikke bruker okser, men traktor i Norge, er det det samme som å si at alle norske bønder er kapitalistiske svin som ikke bryr seg det spytt som jorda de dyrker på. Jeg får stadig bakoversveis, men gleder meg til å lese om de mer overordnede prinsippene.

· Mens jeg tidligere hadde og til dels fortsatt har stor sans for den norske velferdsstaten, og på mange måter er stolt av hva som har skjedd i landet vårt de siste 100 åra, har jeg nå begynt å tvile. Riktignok er jeg like opptatt av arbeiderrettigheter, likestilling og sosialdemokrati, men mer og mer tenker jeg på at selv om vi har lyktes usedvanlig godt med dette i Norge, i det minste sammenlignet med de fleste andre land, hjelper det ikke når systemet bygger på det faktum at alle andre ikke kan få det like bra materielt sett som oss. Fra nå av handler utvikling like mye om å begrense Vesten som å fremme rettigheter og økonomisk vekst i u-land. Brasil er et u-land trass i at det er verdens 10. største økonomi, jobber tusenvis av folk for slavelønn og uten rettigheter. Hvordan kan vi digge et system som i praksis fordrer at verdens undertrykte forblir undertrykte?

· Fordi vi har så mye tid her og fordi vi venter mye, har nå halve gruppa vår lært seg å hekle, inkludert Jonas og jeg. Jeg er kommet over halvveis på mitt første sjal, mens Jonas har lagd en nydelig ryggstropp til gitaren han og Gaute har kjøpt. Selv om det heller ikke i Norge er så vanlig at gutter hekler, var det ganske interessant å se reaksjonene til sosialistene i dette machistiske landet. Jeg diskuterte saken med noen av ungdomslederne til gruppa fra Abelardo som vi reiste sammen med, og prøvde å hale ut av dem noen argumenter for at de, som ønsker å endre Brasil og verden, ikke i sin villeste fantasi kunne finne på å berøre en heklenål. Jeg kom ikke særlig langt med dem, og forbanner mine manglende språkkunnskaper og tunga mi som er mye raskere enn hjernen for dette. Men likevel synes jeg Jonas sitt bidrag til den brasilianske (og norske) likestillingskampen var godt, og er veldig stolt av ham. Nå gjenstår det for meg å lære å spille gitar. Av våre ti gruppemedlemmer er det bare de to guttene som spiller. Vi har ikke alltid så mye vi skulle ha sagt når det gjelder likestilling.

· Hva var det jeg skulle ha sagt? Jo, hva jeg fikk ut av frøfestivalen. Hele greia var arrangert av flere ulike sosiale bevegelser og organisasjoner i Brasil; Via Campesina er en stor og internasjonal paraplyorganisasjon for småbønder, der både Norges Bonde- og småbrukarlag, MST og MMC (Movimiento das Mulheres Camponesas; de kvinnelige småbrukernes bevegelse) er medlemmer. MMC har vi besøkt allerede, og de deltok i organiseringen av festivalen sammen med MPA (Movimiento dos Pequenos Agricultores, småbrukerbevegelsen). Det var sikkert flere organisasjoner, men disse tre var de mest markante. Det som var så bra, var å se at disse bevegelsene klarte å samarbeide og mobilisere til festivalen hvor over 2000 deltok på foredragsdagene og sikkert ti ganger så mange var innom markeds- og festdagene som fulgte etterpå. Vi fikk se at MST ikke kjemper alene for mange av sine saker, og vi fikk se at MST ikke bare er hver lille familie, men en sterk kraft hva mobilisering angår. De satte overraskende stor pris på å ha oss der. Det er tydelig at det er viktig å ha venner internasjonalt, å vise at kampen for et mer rettferdig samfunn er global. Dette kan jeg støtte av hele mitt hjerte, det er bare noen ganger man ser ulike veier til det samme målet. Akkurat slik jeg har betraktet EU-spørsmålet de siste åra, da jeg har gode venner som engasjerer seg sterkt på hver sin side, men som veldig ofte har akkurat samme drømmer, ønsker og mål. Man tror bare på ulike veier til dette målet. Jeg har nemlig blitt mindre, ikke mer sosialist av å være her. Det er sikkert urettferdig overfor sosialismen, men det er så mye som går så tregt her at det er til å klikke mentalt av. Som når åtte stykker skal vaske én do, eller når det er umulig å finne en ansvarlig person fordi man overalt har så flat struktur. Jeg er sterk tilhenger av demokrati som tar hensyn til minoriteter, men liker at ting blir gjort, samt å vite hvem som fikk det gjort.

· Vi besøkte et paradis kalt Conquista na Fronteira, Seier på grensa, en bosetting på grensa til Argentina. I dette området drives alt kollektivt, og etter noen timer med presentasjon og spørsmål og svar, måtte jeg spørre om hva som var vanskelig, for alt virket helt ufattelig harmonisk. Problemene bestod i økonomiske, sosiale og kulturelle elementer, ”men”, sa de, ” problemene virker små når vi ser på alt vi har fått til her”. Jeg vet at det de driver med er et evig blodslit og at det er utrolig vanskelig å få det til å gå rundt, men jeg likte meg veldig veldig godt der. Jeg ønsker å tro at slike steder faktisk finnes. Området var helt nydelig – overalt var det rent og pent, plener og busker var friserte, klokka 7 om morran hørte vi traktorer og hoiing fra jordet, maten var kjempegod og alt var produsert på området, samt at gjestfriheten og gleden hos menneskene som bodde der var overveldende. Alle husene var malt og med små hager med masse blomster, man hadde samfunnshus, barnehage og fotballbane, og husene lå mer som en landsby enn som et ruralt område. De har startet kyllingfabrikk og har et helt moderne, feiende flott fjøs hvor krøtterne bare kommer inn for å melkes. Jeg vet ikke om jeg har lyst til å la dette minnet stå så blankpolert eller om jeg vil dra tilbake og bli der minst en uke. Det er det fineste stedet jeg har besøkt her til lands så langt.

· På festen løsnet det veldig for alle de klinelystne nordmennene. Det var vel bare Gaute som nøyde seg med å holde rundt gitaren, samt Mari og Rebecca som har kjærester i Norge. Dette med å ha kjæreste et annet sted har brasilianerne usannsynlig liten respekt og forståelse for. Man kan i og for seg godt ha dem der, men at det ikke skal gå an å ha et par til i Brasil er helt ubegripelig for dem. ”Du aner jo ikke om de er trofaste!” sier de, og mener dermed det er innlysende at du ikke trenger å være det. Selv om jeg ikke blir spesielt sjarmert av brasilianere (de er mye mindre attraktive enn man forestiller seg), er jeg utrolig glad for å ha med meg min kjæreste. Vi regnes forresten mer som gifte. Når man snart har vært sammen i fem år og har bodd sammen i nærmere tre, er det bare et under at man ikke har minst to unger og drittlei av hverandre. Gift er vi enten vi vil eller ikke. Og det er egentlig ganske praktisk, for dette har de respekt for. Selv driver de bare med fica. Så vidt vi har kommet fram til betyr det at de er sammen når de har lyst, men at det ikke betyr at man ikke kan rote med andre. Dette er veldig vanlig fra man er 15 til 25, og er mye løsere i strukturen enn det vi er vant til. Roting er jo greit nok i norsk sammenheng, men da går du ikke rundt og sier at du er sammen med personen. Det gjør de her. For meg er det ganske forvirrende, og det virker som om det er litt vilkårlig hvem man faktisk ender opp med å gifte seg med. Det er nemlig veldig vanlig å bli gravid i 17-årsalderen, i hvert fall her ute hos de fattige bygdefolkene. Og blir du gravid, er du fort gift. Det er selvfølgelig ikke lenge siden det var helt likt i Norge, men det er likevel rart for oss at vi ti norske ungdommer blir sett på som utskudd som er 20-27 år, ugifte og barnløse.

· Selve festen på frøfestivalen var på lørdagskvelden. Er det fest, er det gaucho-bandas. Gaucho er den tradisjonelle kulturen i de tre sørligste delstatene i Brasil (Paraná, Santa Catarina og Rio Grande do Sul). Den er tysk- og italienskinspirert, og ligner på em prikk på Texas. Jeg skjønner ikke hvordan det har gått til. Gaucho betyr gjeter, eller kanskje mer presist cowboy. Den tradisjonelle klesdrakten er cowboyhatt, knyteslips, bredt belte, rutete skjorte og boots med sporer. På fester driver man med rodeo. Musikken er country, men kalles gaucho-banda, der banda ses på som en tysk musikkarv. Det høres ut som danseband med ekstra cowboyschwung. Det er alt de hører på, og det er helt grønnjævlig. Det er hjerte smerte for alle penga, og alt høres helt likt ut. Selv de unge ser ut til å trives med denne pinselen, og selv har jeg lært meg noen av låtene – helt ufrivillig selvsagt. Det er forresten ingenting som rimer, og det er for oss allerede en kjent sak at ingen brasilianere sør for Bahia synger rent. Derfor gikk jeg for å få meg noe å drikke. Men siden jeg ikke liker øl og de selvsagt ikke serverte vin i bodene sine, tenkte jeg jeg kunne be om en caipirinha. Drinkene her er ikke alltid like raffinerte, men dette skulle vise seg å bli ny rekord. ”Vi har ikke caipirinha”, sa de, ”men du kan få caipira” lo de og så ut som om det var en spøk. Jeg takket likevel ja, og fikk et hakeslepp tilbake. ”Er du sikker?” sa de, før de bad om 6 kroner og slengte en halvliters vannflaske på bordet. Det var seff ikke vann på den flaska, men heimbrent. Jaja, tenkte jeg, og kjøpte en guaraná-brusboks til å blande med. Senere på samme fest ble det servert noe som smakte bensin, men guaranádrinken ble god, den.

· Vest i Anchieta hvor festivalen pågikk var det kjempevarmt og helt sommer. Her i Abelardo, bare 3 timers kjøring sørøstover, er det grisekaldt og høst. I dag pøsregner det i tillegg, og for første gang siden jeg kom, har jeg egentlig behov for støvler, for veiene er bare rød søle. Men det går greit. Det blåser ikke, og det går fint an å bruke paraply. Men jeg må nok investere i en ordentlig jakke når jeg skal til en by nesten gang. Foreløpig har jeg klart meg fint med ullgenser. Men det blir snart vinter, og jeg bor i den kaldeste delen av landet. Vi blir forresten ikke så veldig brune, for hver gang det er sol, er den såpass sterk at alle synes vi er klin gærne om vi ikke setter oss i skyggen.

· Forrige uke sendte vi av gårde første reisebrev. Samarbeidet gikk overraskende glatt, alle overholdt fristene og alle var kjempeflinke til å bidra med noe fornuftig hver gang de hadde tid til overs. Alle abonnenter kan glede seg. Vi er i hvert fall ganske fornøyde med oss selv og produktet vårt. Alle dere andre får angre og nøye dere med dette her.

Etter to máneder

I São Paulo kom vi forbi et vifteanlegg som bláste en plastpose 20 meter opp i lufta...

Abelardo Luz; den tidligere storgodseieren sitt feriehus forfaller kanskje, men er bebodd av adskillige agroókologistudenter, blant andre Leonid, som Kine stár og venter pá...

Lourdes Pinotti som jeg bor hos ribber en hóne. Hvorfor hun fryser den ned nár vi skal spise deler av den imorra, vet jeg ikke.

Den lokale Ingrejinhaen; den katolske kirkes innflytelse er ikke liten, selv innenfor en ród bevegelse.

Bygdefest; Cledie og venninna hennes sladrer i et hjórne

Fernando og besteforeldrene hans bor i okkupasjonsleiren Dom José Gomes, som venter pá á bli en bosetting. Da fár de lán til á bygge et ordentlig hus.

Broren til Fernando er Diego, en stille type som filosoferer mye. Dette bildet illustrerer for meg MSTernes venten. Deres kamp for jord er like mye en próvelse i tálmodighet.

Sivilisasjon - endelig!

Tre uker i MST-bosetting har gått. Ikke fort, men ikke altfor sakte. Jeg bor ”i sentrum” dvs 40 minutter p gå til skola. Pinotti og Lourdes sine 6 barn er voksne. De er i slutten av 50-åra. Hun er stille og mild i vesen, han har en skikkelig pukkelrygg, fyrstikkbein og et voldsomt sterkt og engasjert ansikt med en snål liten bart under den lange nesa si. De knallblå øynene hans er som på et ekorn; overalt, på leting. Han er fryktelig opptatt av at jeg skal skjønne alle ting; kampen, Inntekta fra bønnesalget som er langt under det han har brukt på frø og gjødsel. At det ikke går an at 20 % av verdens befolkning bruker 80 % av ressursene. Dette er de opptatt av, og de har begynt å forandre meg. Jeg har snakket varmt om det norske systemet; fordi det fungerer, fordi alle er enige om at vi ikke vil ha fattige og rike, fordi vi er enige om at vi vil ha et godt og gratis helse- og skolevesen. Osv. Jeg er stolt av det sosialdemokratene klarte å bygge opp gjennom 1900-tallet. Problemet er bare, som Fernanda så elegant påpeker, at så lenge vi surfer på en indirekte undertrykkelse av verdens fattige, er det likevel ikke et godt system. Hva er utvikling, og hvordan i helvete skal det gå for seg. Hvordan skal Vesten bremse?

Kapitalisme i Brasil og i Norge er to forskjellige planeter. I begynnelsen steilet jeg voldsomt over deres hat mot kapitalistene. Nå har jeg begynt å skjønne dem. Hvor er logikken i at enkelte kan eie tusenvis av hektar jord mens hver fjerde brasse lever under fattigsomsgrensa? For disse folka fungerer ikke demokratiet. Brasil har 42 politiske partier, hvorav ett eller to har en ideologisk base – resten er populistiske jævler. Partilojalitet eksisterer ikke – forrige periode var rekorden for illojalitet innehatt av en fyr som byttet parti SJU ganger i løpet av en parlamentsperiode. Lula er ingen løsning. De kaller ham nyliberal. Selv har han nylig uttalt at han ikke er noen venstremann, og at de som er på venstresida ikke er helt bra i hodet. Det er en utrolig ting å si for en som selv har opplevd fattigdommen på kroppen. De som er på bunnen har ingenting å tape.

Det er helt sykt hvor fort man går fra å lengte etter ting til å ta dem som en selvfølge. Jeg fantaserte om epler, yoghurt, grønnsaker, potetgull og caffe latte. Jeg fikk ris, bønner, kokt maniokrot, noen ganger søtpotet, og nye deler av dyr å spise. Første dagen var det lever og jeg rynket på nesa. Nå er det fest om jeg får lever. Jeg liker det nemlig bedre enn kuhjerte, grisefot og innvoller av høne. En annen ting som ofte blir servert, er fritert ost. Oppskrift følger: Smelt 2 dl grisefett i en dyp panne, tilsett 2 dl frossen ost skjært i biter. La det frese til osten er smeltet og du har en fin fettrøre. Etter hvert kan du røre inn et egg hvis du har. God appetitt!

Det jeg savna aller mest var grovt brød. Det har blitt den store vitsen, for folk spør oss hele tiden om hva vi savner med Norge. Pão preto, sier man da. Men i begynnelsen svarte jeg pau preto. Hva sa du sa du? Pau preto! Haha. Sier du pau istedenfor pão, betyr det stokk, eller i denne sammenheng, pikk. Til alles store fornøyelse går nå ryktet om at Anna savner pau preto. Men makan til koffertland skal en lete lenge etter. Nesten uansett hvor liten uttalefeilen er, klarer de å få det til å bli koffert.

Jeg savner ikke bare mat og sånt. Mot slutten var vi to dager i småbyen 25 minutter unna med bil, 2,5 time unna med buss. Der hadde plutselig alle kommet på facebook, og etter det drømte jeg om alle i flere netter.

De synes vi er helt gærne som ikke savner familiene våre. Jeg har forklart dem at jeg bare ser familien min to-tre ganger i året selv når jeg bor i Norge. Men i går slo det meg at de kanskje tror at jeg har mann og barn i gamlelandet – det er nemlig ganske spesielt å være 24 år og ikke ha stiftet egen familie. Jonas og jeg blir forøvrig betegnet som gift. Gift er når man har vært sammen i mer enn et år ca, og vi bor jo til og med sammen. I Norge, that is. Her i strøket bor vi 12 km fra hverandre. Man kan ta bussen om morran for å dra på besøk, men da må man overnatte.

I okkupasjonsleir

Er innom Chapecó, byen i delstaten Santa Catarina hvor MST har sitt delstatssekretariat. Tirsdag til fredag denne uka ble tilbrakt i en av MSTs beryktede okkupasjonsleire. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde ventet meg, men i hvert fall kampild i øynene på hissige okkupanter, røde bannere og en skur bygd av plast der det regnet inn. Hva var det vi møtte? Vennlige familiemennesker som stolte viste oss rundt på skolen – den tidligere eierens feriehus. Eieren hadde ikke bodd på gården, og hadde ønsket å selge den. Etter et mislykket forsøk der han ikke hadde fått pengene sine, ville han så selge til INCRA for å få gitt marka til MST. Okkupantene har vært der i fem år. Kanskje var det mer dramatikk den gang, men akkurat i leiren Dom José Gomes har man aldri hatt trøbbel med politi eller pistoleiros.
Det er et nokså stort område, og alt etter hvem du spør, bor det 25-34 familier her. Jeg treffer først Jocelia. Hun er 19 år og har en datter, Kailainy, på tre. Sammen venter vi på Marcio og Solange som vi skal spise lunsj hos. De er 22 og 19 år, og hver dag fra 7 til 11 jobber de på et gartneri like ved leiren. De er unge og nyetablerte og har enda ingen dyr. Begges foreldre er MSTere, og de gleder seg til at de om noen måneders tid vil ha råd til sin første ku. Huset deres har to rom, soverom og kjøkkenrom med en sofa. Veggene er av tre, litt som i en norsk låve – man kan lett se gjennom sprekkene. De lager en storslagen lunsj, med svarte og grønne bønner, ris, poteter, kjøttdeig, og en deilig kålsalat. Vi er overveldede og takker pent. Etter maten sitter vi utebfor i skyggen og drikker chimarão, en te som er spesiell for området. Vi snakker om Brasil og Norge og prøver å lære hverandre ulike kortspill. Jeg angrer på at jeg går inn på å fortelle om midnattsola og om det relative fraværet av religion i Norge. Språket mitt strekker ikke til. Neste gang skal jeg si at det er ganske kaldt og at 80 % av befolkningen tilhører den lutherske kirke. Jeg vet det er hyklersk og lettvint, men jeg lover å gjøre det ordentlig når jeg bare får lært meg portugisisk bedre. Takk og pris har vi lært navnene på de fleste norske grønnsakene. Marcio er veldig nysgjerrig.
Klokka 6 på ettermiddagen får vi være med på det ukentlige nucleo-møtet. Leiren er delt inn i fire kjerner, og hver kjerne har møter hvor de diskuterer hva de skal gjøre videre, aktuelle problemstillinger og hvor de også får utvekslet nyheter. Vi må pent presentere oss og fortelle hvem vi er og hva vi gjør her, og samtidig benytter vi sjansen til å takke for den store gjestfriheten de utviser ved å la oss komme og bo hos dem. Etter møtet kommer Nelci, en dame i tredveårene med sterke, vakre øyne, bort til meg og sier at jeg skal bo hos hennes familie. På vei tilbake forteller hun at hun bor her på tredje året med sine foreldre og sine fire barn. Det er helt mørkt når vi kommer fram, og jeg ser ikke ansiktene deres før dagen etterpå. Jeg sover utkjørt i en seng sammen med fire andre.
Familien Antunes viser seg ikke å være av det mest pratsomme slaget. Jeg er en av dem i klassen som har lært språk fortest, men her sliter jeg plutselig. Jeg vet ikke hva som skjer – kanskje har de en rar dialekt, kanskje har de vent seg til en slurvete måte å snakke på. Uansett skjønner jeg ikke hva de sier, og de skjønner ikke meg. Vi sitter mye utenfor og drikker chimarão. Arbeidsoppgavene er fordelt etter tradisjonelt mønster. Jentene vasker klær og lager mat, guttene jobber i peanøttåkeren. Mor i huset, Nelci, jobber på en hønsefarm hele dagen. Det er tydelig at pengene ikke strekker til for okkupantene. Leiren har fått godkjenning av myndighetene og skal bli bosetning i november. Dette betyr at jorda rettmessig blir å tilhøre beboerne her, og at de går en mer stabil framtid i møte. Når jordbruket blir mer etablert, håper de at de ikke lenger trenger å ta lønnet arbeid utenfor bosetningen. Allerede svulmer åkrene. Familien jeg bor hos har ku, to griser, tre hunder og en skokk med høner. Bestemora forteller meg om at hun gleder seg fælt til slutten av måneden, for da skal Floriana kalve, og da skal hun lage ost.
Dette ble ikke helt vanlig blogg. Jeg har begynt å stille inn hodet på at alt jeg skriver skal brukes til noe ”fornuftig”. Vi får se. Kanskje kommer dette på trykk et sted etter hvert. Men alle vil ha ”lokal vinkling” – det er ikke så mye å sammenligne med. Hytta i Lofoten hvor vi har utedo, kanskje. Ellers lite å ta tak i. Det er en annen planet. Det er et eventyr – en regnbue. Jeg hadde influensa i går, som jeg mistenker bunnet i en måneds oppspart frustrasjon og forvirring. Er i alle fall bedre i dag. Det hjalp å sove 70 timer. Nå er jeg klar for tre uker i bosetning. Abelardo Luz er etablert – en av de eldste bosetningene i Santa Catarina.
Her er alt jeg vet:
- Jeg skal bo hos et litt eldre par som har en sønn som bor et annet sted og studerer agroøkologi.
- De har ikke kuer. Dette vet jeg fordi jeg får bo der for å spare ryggen min
- De bor ved vannet, dvs jeg kommer sannsynligvis til å komme dø av mygg. Det var ille nok i Dom José Gomes – hadde godt over 100 stikk der. TORTUR!
- Vi får kanskje jobbe på ungdomssenteret. Håper det.
Høres om tre uker!

Min 8. mars

Siden Bush var i byen, hadde alle radikale krefter samlet seg; man slosammen kvinnekamp med antiimperialisme, anti-storkapital og bedredekår for landets fattige. Vi syntes nok kvinnesakene ble littoverkjørte av de gærne studentene som hadde mobilisert voldsomt motBush, men ideen om å sette kvinnesaken i et større perspektiv synesjeg var god.Demonstrasjonen var fantastisk helt til det (for oss) veldig plutseligsmalt, og folk løp i alle retninger. På det siste bildet seres MASP,et stort kunstmuseum hvor demoen skulle ende. Vi stod midt underbygget da politiet kastet inn tåregassgranater. På bildet har alt roetseg, men da vi løp, ante vi ikke hva som skjedde. Vi bare løp. Altgikk bra med oss, men en del anarkister og punkere (de som hadde yppetseg på politiet) ble nok lettere skadet. Politiet brukte batonger oggummikuler.

Anna, a pedra

Karol har omvisning på bruket - alle utenom henne synes det er toppers å mate griser. De blir helt gale når vi kommer, men grynter stille og fornøyd når de får maismelet sitt.

Kristin og jeg ble lei av at vi hver dag under vaskeøkta har for få svabere, så vi brukte to timer på å snekre sammen noen ødelagte. Fire nye ble det gitt! Vi var kjempestolte, og Mario sa at vi var Mulheres de Superpoder (Superkvinner) men Alsemar som har ansvar for vasking, bare lo av oss. De ler mye av oss. Men når de får vite hvor kort vi har vært i Brasil, blir de veldig impa over hvor mye portugisisk vi har lært. Jeg lærer dritmasse hver dag, men det er nok mest fordi jeg skravler masse med brassene på fritida (ikke det at vi har så mye av det, men). Jeg er jo ikke akkurat kjent for å være verdens mest tålmodige person, men når det gjelder å skjønne en setning på slurvete bahiisk, er jeg en som en pedra (stein).

Imorra skal vi på fotballkamp! I São Paulo er det to lag som gjelder; São Paulo, som er fra Morimbu - virkelig upper class, mens Corinhas er arbeiderlaget. Var. Vi heier seff på Corinhas, og skal se en skjebnesvanger kamp - om de ikke vinner, blir treneren sparka. Ser for meg at dette på en måte blir første mulighet til å bli rana (minus lørdagsnatta på jentetur i verdens tredje største by, men da var vi så fulle og glade at det ikke var i våre tanker). Men vi planlegger ikke å ta med oss noe av verdi uansett.

Istad var det en diger klapperslange i en av hagegangene. Jeg så på da Eddi drepte en liten slange her om dagen, men gikk glipp av denne her. Fikk bare se bloddammen etter at Mario hadde knerta den. Hadde ikke trodd at han var så tøff. Tøffere enn bøllene som står opp klokka 5 hver morra for å spille fotball. Det må de forsåvidt gjerne gjøre, men trøbbelet for oss er at de av full hals gauler FALTA UM (vi mangler én) helt til de har fulle lag, noe som ikke skjer før i 6-tida. Alle våkner av denne barulloen. Frokost er ikke før 6.45.

Jeg begynner å få ganske mange interessante ting å skrive om; kommersialisering av karnevalet, kvinnner og demokratisering, Aracruz, som vi besøkte idag, og vaskemetoder i andre land. Det siste er mer indirekte. MST er nemlig veldig opptatte av å utdanne ledere som kan bevisstgjøre de fattige på deres egen situasjon. Disse lederne skal være veldig oppmerksomme på å ta med alle på råd når beslutninger skal tas. Alles mening skal tas alvorlig - det demokratiske aspektet er i teorien meget viktig. Jeg vet at dette er banalt - men det er den eneste erfaringen jeg foreløpig har med disse lederspirene; hver dag vasker vi. Vi fikk opplæring av Alsemar. Jeg begynte å vaske på norsk, og da jeg hadde vasket et rom, kom han og sa: "eh, du, her i Brasil vasker vi litt annerledes." Man fyller en bøtte med vann, tømmer den utover gulvet, tømmer masse såpe oppå, finner en skurekost, skurer veldig hardt, finner en svaber, drar alt vannet av gulvet og ut av nærmeste dør. Og tørker over med en tørr klut. Problemet oppstår neste gang vi skal vaske sammen med en brasilianer. Hun gjør nemlig ting på en helt annen måte. Det samme skjer tredje gang. ALLE har forskjellige metoder, og alle har Den Korrekte Metoden, og er overhodet ikke interessert i å høre på hva vi har å foreslå. Jeg er spent på fortsettelsen.

Segunda-feira

Vi ble hentet i minibuss av en MSTer
som het Ruiz, og kom saann hoovelig trygt fram til MSTs Escola
National. Trafikken denne fredags kvelden var ikke bare festlig ; i
hvert fall ikke for meg som satt foran og saa hvor aggresive alle
bilistene var. De ropte til hverandre og gjorde tegn med armene ut av
vinduet, tutet og stod paa. Men den eneste gangen jeg ble litt redd,
var da vi i en nedoverbakke laa rett bak en moto, som jeg var helt
sikker paa kjoerte mye saktere enn oss. Jeg saa virkelig for meg at vi
kom til aa meie ham ned.

Escola National er ikke overdaadig, men ganske ny, og meget vakker.
Den ligger paa et ganske stort omraade, og har volley; og fotballbane,
en god datasal, bibliotek og badebasseng. Ingen av de som jobber her
faar loenn, saa alle maa hjelpe til. Det er et paradis. Vi gaar paa
oppdagelsesferd
i skogen hvor vi finner mango, papaya, lime, avocado og chaka.
Vi bader og leker med ungene, og gaar til landsbyen 20 minutter unna
for aa kjoepe is. Det er ikke noe saerlig mygg, maten er kjempegod, og
vi er slett ikke blitt syke. Selv ikke spraakbarrierene er
uoverkommelige. Ingen av tingene jeg var sikker paa
skulle ramme oss har slaatt til. Utrolig.

Hva er det egentlig dere skal i Brasil?

Jeg har begynt å innse at jeg ikke egentlig har forklart hva vi skal i Brasil. Ok, here it comes. Fredskorpset gir oss penger fordi de mener at nord-sørutveksling vil endre verden til det bedre. De igjen får penger av UD. Nedover har de partnerorganisasjoner, både norske og utenlandske, som sender folk fra og til Norge. Vår partnerorganiasjon er Latin-Amerikagruppene i Norge. Dette sier de om seg selv:

Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG) er en partipolitisk uavhengig solidaritetsorganisasjon. Vi jobber for å spre informasjon om forholdene i Latin-Amerika og støtter de som jobber for en bedre framtid på kontinentet. For LAG er det viktig å støtte arbeidet med å finne alternativer til markedsliberalismen, følge opp demokratiserings- og fredsprosesser, og arbeide for grunnleggende menneskerettigheter.

En på Fredskorpset-kurset var sikker på at alle Laggere (som de kalles) er blodkommunister, men selv om Kristin har insistert på å lære meg Internasjonalen, føler jeg meg like sosialdemokrat fordet. Det er rom for oss og. Which is good. Jeg tror det lønner seg for dem å ha sånne som oss, for dersom en modererer språket sitt litt, støter en kanskje ikke like lett fra seg folk (les: Julie og Eva-Kristin). Poenget for meg er at jeg absolutt støtter dem vi skal til i Brasil. MST, De jordløses bevegelse, er Latin-Amerikas største sosiale bevegelse, med anslagsvis 1,5 millioner medlemmer. Movimento dos Trabalhadores Rurais Sem Terra har gjennom jordokkupasjoner siden midten av 1980-tallet bidratt til å skaffe jord til over én million fattige jordløse i Brasil.

Trikset er at i de fleste post-kolonier i Latin-Amerika har man hatt en eller annen form for jordreform. Jorda er latterlig urettferdig fordelt - de familiene som hadde dritmye jord under slaveriet og kolonitida, har fremdeles like mye jord. Fram til slaveriet opphørte i 1888, var det så å si fritt fram for hvem som helst å ta jord. Men etter 1888, innså jordeierne at dette kunne bli et problem, så da begynte man å ta betalt for jord. Ettersom de ikke kunne betale. fikk ikke frigitte slaver tilgang til jord, og måtte fortsette å jobbe for sine tidligere eiere, på omtrent samme vilkår som før. Av de omlag 11 millioner slaver som ble hentet til Sør-Amerika, gikk sannsynligvis 8 millioner av disse til Brasil. Slik har det seg at Brasil idag har verdens største svarte befolkning etter Nigeria (!).

I Brasils grunnlov av 1986 står det at jord som ikke innfrir sin sosiale funksjon, kan eksproprieres av staten og deles ut til fattige som ønsker å drive jorda. Det finnes et statlig byrå, INCRA, som skal sørge for at jordreformen skjer, men dette er ikke effektivt. Ikke har de nok penger heller. Derfor presser MST myndighetene for å øke innsatsen for jordløse. Lula hadde håpet å gi jord til 400.000 familier fra 2003 ril 2006. Dette løftet ble ikke innfridd, men Lula har fokusert på å stabilisere økonomien. Han tror det skal komme flere resultater denne perioden. MST er skeptiske. De fortsetter å okkupere. Helt til de får en godkjenning. Da får de rettigheter - de får støtte til å bygge hus, etablere landsbyer og legge inn vann og strøm. Det MST driver er ikke store bruk, det er ikke effektivt jordbruk, men faktisk dyrkes 86% av maten som spises av brasilianere av småbønder. De store driver bare for eksport.

Mer følger.

Puppesuppe

Idag har jeg lært hele Garota de Ipanema. Den er veldig veldig trist og fin, men da vi skulle prøve å beskrive henne etter å ha øvd på sangen, fant vi fort ut at vi antakelig ikke hadde vært helt begeistra for stilen hennes (vi er åtte jenter og to gutter). Etter all sannsynlighet har hun nemlig tanntrådbikini og silikon både her og der.

Damen som satte vaksiner på Jonas og meg hadde selv vært på brigade, og ble kjempebegeistret over at det var det vi skulle. "Brasil er et flott land", sa hun, "men det rare er at de er så usannsynlig kroppsfikserte. Selv folk som ikke har så mye penger kan finne det for godt å spare til både en og flere plastiske operasjoner. Jeg hadde en brasiliansk venninne, meget oppegående, og hun hadde fikset på både pupper og lepper. Det er helt normalt."

Hjelp. Og vi som kommer der bleike som lakner, rett til karnevalet i São Paulo. Vi skal nok være vakre syn sammenlignet med as meninas. Vi skal passe oss litt når vi kommer på bygda også. Nordmenn på tur har en egen evne til plutselig å skulle være mest mulig Slask. Men selv om bygdefolket vi skal besøke er fattige, kan vi vente at de er meget rene og pene i tøyet. Om klærne ikke er nye, er de helt sikkert hele. Ane, den ene kurslederen vår, forteller at hennes vertsfamilie skammet seg litt over at hun gikk rundt med hull i buksene og at hun tok et skaut over hodet når hun ikke fikk vasket håret på et par uker.

Vi skal forresten backpacke litt, altså. Fra 1. juli til 23. juli omtrent. Er det noen som har gode tips og ideer er de most welcome. Vi skal sannsynligvis til Amazonas, til fossen Sete Quedas, til Rio, Buenos Aires og kanskje rundt i Argentina, Uruguay og Paraguay, men ikke så mye lenger. Det er langt nok - vi skal stort sett holde oss sør i Brasil, i delstaten Santa Catarina, fram til 1. juli.

Dagens uttale :Det finnes mange ord for jente. Garota, menina, moça, rapariga, miúda.

Dagens Visste Du: Brasil var diktatur fra 1930- 1954, under presidenten Vargas, som er en nasjonalhelt. Han førte en relativt heldig blanding av fascismeinspirasjon ala nasjonalisme og korporativisme og et fokus som gikk videre enn Minas Gerais- og São Paulo-regionene hvor de store kaffebøndene og kvegbøndene (Café com leite-alliansen) holde til. Dette gjorde at hele landet ble industrialisert. Vargas var inspirert av Mussolini, men endte opp med å støtte USA med 20 000 soldater (på ski i Alpene) under 2. verdenskrig.

Dølle Darbu

Jeg er tilbake på folkehøgskole. Minnene strømmet på de første dagene. Det er helt sykt at det er fem år siden. Vi er på forberedelseskurs for Brasilbrigaden. Dette er uke 1 av 2. Programmet er temmelig intenst, men meget givende. Mye bedre opplegg enn jeg hadde forventet.

Uka startet med kaospilot (SKEPTISK!!!). Men for en gruppe som skal jobbe tett over lenre tid, men som overhodet ikke kjenner hverandre fra før, er det faktisk ganske ok. Man blir kjent, ganske enkelt. Senere kom Berge Furre på besøk. Jeg ante det ikke, men han har vært engasjert i Brasil om MSTs sak i 7-8 år. Han holdt et personlig og sterkt foredrag. Mannen er jo bl.a prest og SVer, og dette var åpenbart en perfekt for å bli tatt imot med åpne armer på Kongressen MST nå og da har med 12 ooo deltakere.

For å lære noe om brasilinsk småbruk bør man vite noe om norsk småbruk. Ass. Generalsekretær i Norges Bonde- og småbrukarlag gav oss innblikk i dette - ikke alle var like begeistra over diskusjonen vi hadde om ulike norske kuraser, men vi som interesserer oss for landbruk hadde det topp, og de andre hektet seg på da vi kom til WTO. NBSL er del av det internasjonale nettverket Via Campesina. Det viser seg nemlig at det ikke er så enkelt at dersom MUL-land og U-land bare bygger ned tollmurene sine så vil vi ikke lenger ha fattige i verden. Brasil er jo et utmerket eksempel - det er verdens 9. største økonomi. Det er altså ikke et fattig land, men et land av fattige. De fattigste 20 % eier 2,5 av ressursene, de 2% rikeste eier 60%. Minst. Jeg bruker moderate tall her, altså. Så norske og brasilianske småbønder har faktisk sammenfallende interesser, og samarbeider derfor. Men NSBL ønsker heldigvis å kvitte oss med eksportsubsidiene. De har sågar tro på at WTO-prosessen kommer på gli igjen. Dette kommer jeg garantert til å komme tilbake til. Nå mases det om poker nede.

Dagens uttale: Idag har vi blant mye annet (foto og fotoetikk) lært en brasiliansk folkedans som heter xote [shorts]

Dagens Visste Du? Navnet Brasil kommer av et portugisisk ord for den rødfargen du ser i brensel som brenner. Den var den første i den uendelige rekken råvarer landet er blitt utnyttet for, var brasil-treet, som ble brukt som fargestoff til tekstiler i Europa.

5 ting du ikke visste om meg.

Jeg tar memet fra Julie og svarer rødmende så utleverende jeg kan. Dere vet liksom om alt det som er snålt, men ikke direkte skadelig for integriteten, sant; bodde i rød-grønt kollektiv på Grünerløkka til jeg var 6, har aldri sett faren min/er halvt italiensk, elsker å gå i fjæra og svømme i kaldt vann, legge meg tidlig og gå på teater; at jeg digger Neil Young og Björk, og at jeg har vært sekretær i Rød Ungdom i Bodø.

5 ting du ikke visste om meg

1) På et (langt) tidspunkt var jeg den kanskje styggeste ungen du kan tenkte deg. I tillegg til neonrosa og -grønn jakke, og rosa, uformelig joggedress, hadde jeg krøllete pannelugg, sammenvokste øyebryn, runde briller med brun innfatning OG reggis. Det føles ihvertfall som om alle disse ondene var over meg samtidig. Jeg hadde heller ikke særlig peiling på frisyrer, smykker eller andre accessoirer. De kule jentene himlet med øynene hver gang jeg kom for sent til timen etter å ha vært på biblioteket i matfri. (Klisje, jada. De kommer fra et sted, vettu.) MEN:

2) Første gang jeg leste Alkymisten syntes jeg den var fantastisk.

3) Jeg har kontinuerlig skrevet dagbok siden jeg var 12. (Men etter at jeg flyttet sammen med Jonas er ikke behovet så stort lenger - jeg sier alt til ham istedet.) De er jeg egentlig ikke flau over, men jeg er imponert over hvor mange gutter det går an å være forelsket i samtidig. Tror aldri jeg har vært så forelska som jeg var i 5.klassen, forresten.

4) Jeg dro til Moss i slutten av mai 2002 med det forsett å bli sammen med Jonas. Han visste ingenting om det, men vi har levd lykkelig siden.

5) Jeg er skikkelig flink til å tegne og har ganske fin sangstemme. Det første kommer nok av at jeg var et litt ensomt barn som satt mye på rommet mitt og stullet med dagdrømmene mine. Det andre er bare selvskryt, men noen ganger tror jeg på det.

I drew a map of Brazil

Jeg gruegleder meg. Det er tusen småting å fikse. Enda mye blir tatt hånd om av andre. Få nytt visakort, skaffe legeattest og helst finne ut hva slags allergi jeg har, skaffe en pålitelig beboer, ta vaksiner, finne ut hvordan man søker på høgskola når man ikke er i landet. Det er også store ting å gjøre - ta et emne, lese portugisisk. Den type ting. Er ikke helt igang. Hva er det jeg driver med!? Jeg kommer til å bli grisesjuk, kommer til å bli rana og måtte sove på jordgulv sammen med edderkopper på størrelse med tallerkner. Jeg vet ikke en gang hva slags arbeid jeg skal gjøre. Men alt styret til tross, sier alle som har gjort det at det er fabelaktig. Jeg kommer ikke til å ha inntekt det neste halve året. Hipp hurra for feriepenger og tilbake på skatten. Jeg kommer til å savne alle. Masse. Men jeg er nok dritheldig som har med Jonas. Det er visst helt eksepsjonelt at de tar med et par - en venninne sa at man i prinsippet ikke skal kjenne noen i det hele tatt. Jeg er så happy for at vi får dra begge to.

PS. OPA fikk juling. Av meg.

Anna får ut gørra

Neste gang jeg har eksamen, dvs på mandag, skal jeg sitte så langt unna de pensjonistjævlene som råd er. En haug med masterstudenter var ferdige med eksamen en time før oss, og jeg skjønner at det blir noe uro av sånt, særlig når man sitter rett ved dem. Men at de gæmlisdrittene ikke kan holde kjeft ETTER at masterfolka hadde gått, det er utover min fatteevne. Etter tre strålende opa-timer var konsentrasjonenen min allerede føkka av ritsj-ratsj-fillibombombom fra papirene på den andre siden av skilleveggen, og nå ble jeg rasende på skravlegubbene også. Det ble ikke noen god siste time. Særlig ikke da jeg, lenge etter at faglærer hadde gått, fant ut hva som mangla i oppgaven, nemlig vekting av de to oppgavedelene. I opa har det de siste åra vært gitt 75-25, 50-50 OG 60-40. What to do, lissom? Noen ganger står det jo at kortsvarene skal være på én side hver. Haha. Det gikk jo ikke her. Dessuten er sensorveiledningen, iaffall den jeg har sett, latterlig detaljert. For en fyr. Riksrevisjonen, ass.

ALDRI MER OPA!

ps. til jul ønsker jeg meg: saueskinn, mascara (dior maximeyes), billetter til Spellemann på taket, og skivene til Anna Ternheim. Eller noe sånt. Jeg ønsker meg ikke Juleting eller pynteting. Ting generelt er en dårlig ting når man skal være borte lenge og heller trenger å kaste. Bøker og musikk får man imidlertid aldri nok av.

Inger i Køben

 

It's all in the music

Juhu, det var Roots-konsert igår - mama, det var gøy! Jeg har aldri vært på et så smekkfullt Rockefeller ever, det gikk ikke an å flytte seg en meter, men vi hadde kanskje de beste plassene; i trappa. Fri ferdsel meg i ræva - litt knuffing var det, men generelt enormt god stemning. Jeg hadde vært flink og hørt masse på Game Theory, men konserten ble egentlig en slags vandring gjennom amerikansk musikkhistorie. Tror alle koste seg masse, det gjorde iaffall jeg. Jeg som er så blid fra før, hadde vondt i kjeven da jeg la meg etter all glisinga :)

Er det noen som kunne tenke seg å bo på rommet vårt fra februar til juli!!!???!!!

Vi skal nemlig til Brasil!!!!! Jeg turde ikke tro på det før de ringte Jonas idag - han har stått på venteliste, men noen har heldigvis (for oss) ikke råd til å dra ;)

Så si fra hvis noen kunne tenke seg å bo i tingene våre fire måneders tid! Rommet koster egentlig 4400, så hvis man er to er det billig, men det er dyrt for én. Imidlertid kunne vi godt tenke oss å spleise, slik at det blir mulig for bare én å bo der - vi vil jo ikke flytte! Det er nemlig en helt fantastisk leilighet.

Gengangere en gang til.

For fire-fem år siden så jeg Gengangere på Dramaten i Stockholm med Pernilla August som Fru Alving, og -hold deg fast- Ingmar Bergman i registolen. Det er noe av det mest energiske og harmoniske jeg har sett. Jeg tror aldri jeg får seg en sånn forestilling igjen. Den var nok tilnærmet perfekt. Den gav oss bakoversveis og rev oss fullstendig med og av stolen. Kritikerne den gang sa riktignok - er dette Ibsen eller Bergman, men jeg var iallefall helt forelsket.

Første gang jeg så Gengangere var da riksteateret kom til Leinesfjorden. De spilte i gymsalen på skola, og når jeg tenker tilbake på det, var det naturligvis ikke stort fordi det var stort teater, men fordi vi fikk se det der heime. På Romerike jobbet vi mye med en dekonstruksjon av stykket, og jeg har sett det på en liten scene i Berlin, og så var det jo TanGhost. Det fine med teater er at det ikke spiller noen rolle at man vet hvordan det går - man blir ikke lei av et stykke på samme måte som man kan bli lei av en film; i teateret får jo stykket vist fram nye nyanser, variasjoner og dybder hver gang.

Gengangere er kanskje det letteste, vanskeligste, gøyeste og kjedeligste Ibsenstykket å spille.
Den gang må det ha vært temmelig opprørende; det handler om syfilis, blodskam, moral og umoral, livsglede og arvesynd. Jeg var skeptisk til Nationalteaterets forestilling, men ble voldsomt og gledelig overrasket av en strålende Anne Marit Jacobsen - hun var helstøpt som den sterke, moralske, beinharde og morsmyke Fru Alving. Jeg liker jo ikke Bjørn Sundquist, men spillet mellom Pastor Manders og Fru Alving før pausen var fabelaktig. De gikk fra en isfront jeg ikke kunne begripe skulle kunne endre seg til ømhet, fordi de begge hadde så jævlig rett der de stod. Duellen deres var forestillingens høydepunkt.

Trond Brænne har et problem. Jeg klarer ikke å ta ham alvorlig, han er for alltid barne-TV-onkel. Jonas mener det gir ham en spennende dualitet fordi han aldri spiller snille roller, men han var altfor snill for meg som Engstrand. Engstrand er ikke bare ond, men han er en jævel overfor Regine, og det kommer ikke ordentlig fram. Man ser angsten hennes for at han skal dra henne med seg til byen for å selge henne, men han er jo så sjarmerende overfor alle andre. Like sjarmerende som Herr Alving var da han levde..? Jeg tror kanskje det er det Alexander Mørk-Eidem har tenkt. Jeg liker mange av tankene hans. Det er greit at Brænne noen ganger er forteller og at han drasse rundt på en ghettoblaster med Schubert og Beethoven, og det er fint når Andrea Brein Hovin synger uendelig forsiktig på tysk, og det er skjønt når hun leser replikkene fra 6. akt.

Min favorittgrep i forestillingen er av samme karakter. Fru Alving er ute, og Manders slår seg ned ved bordet hvor han oppdager det unevnelige skriftene dama leser på. Han begynner vilkårlig å lese høyt, og vi ser at det er Gengangere-manuset han leser. Når så de samme replikkene faller noen akter senere, denne gangen fra Fru Alvings munn, er min fornøyelse på topp; Manders slakter Ibsen. Og det er jo helt riktig; Ibsen, den radikale som kommer drassende på det skamfulle, rebelske og fryktelige. Orginalt er det vel marxistisk og temmelig alternativt tankegods Fru Alving har begynt å leske seg på, men dette er mye bedre. Genialt er også øyeblikket hvor Oswald og Regine flørter så heftig bak i kulissene at en vegg ramler ned, en metafor på hvordan veggene i familefasaden raser. Haha, de klarte å få oss til å tro at det ikke var med vilje ganske lenge. Og når den brautende pastoren griper mikrofonen blir han brått helt rolig, og jeg tror han tror han er Guds stemme når han bruker mikrofonen, og at han egentlig ikke tror på det han sier selv. Jeg må innrømme at det var en hel rekke regigrep jeg likte veldig godt, men helheten er ikke bra nok.

Regine er en fordømt vanskelig karakter, for hele poenget med henne er at andre bestemmer over henne og skysser henne hit og dit uten at hun blir spurt - helt til sannheten kommer for en dag og hun er fri. Da plutselig løsner alt, og Andrea BH eksploderer i et raseri som vi ikke så komme. Den dama har aldri imponert meg; hun er prikk lik alle de andre pene, blonde, små jentene de åpenbart digger på teaterhøgskolen. Det er i alle fall for mange av dem til at jeg klarer å holde styr på dem.

Ikke liker jeg Oswald heller. Ole Johan Skjelbred Knudsen har for det første en dialekt og en diksjon og framstilling av Oswald som gjør at jeg ikke klarer ikke å tenke Kaptein Sabeltann. Unnskyld, assa; Jeg vet jeg har sagt mange ganger at jeg vil ha dialekt på National, og nå fikk vi det, og så er jeg ikke fornøyd da heller. Men han funket bare ikke for meg. I det hele tatt synes jeg forestillingen tapte seg enormt etter pausen.

Kanskje har Jonas rett i at de holdt et intenst fokus på selve dramaet, at de unngikk fiksfakseri, klarte å virkelig få fram meningen i teksten og generelt var gnistrende inspirerte. Men jeg burde kanskje ha gått i pausen.

Døde Ibsen

Hm, jeg har riktignok aldri sett Jan Grønli i så god form, og likte scenebildet veldig godt, men. Men. Når vi døde... på 40 minutter er litt i underkant av hva man kan ønske seg, tror jeg. Det var bare nok til at vi fikk et lite glimt av historien. Et blaff, som å sitte i toget og kjøre forbi. Blæ. Ibsen kan være latterlig pompøs. Det Gåtefulde, Det Uopprettelige, Mennesket som kunst og kunst som menneske. Æsj. Det rare var at vi fire jentene hadde så forskjellige reaksjoner. Anja var helt oppslukt og kjempebetatt, Ingvild utbrøt "Jeg kunne tenke meg å lese hele stykket, jeg!" og mottok det mest sjokkerte blikk fra Inger, hvis reaksjon var en geip. Kjedelig, sa Inger. Anna syntes det var en rar forestillling, men likte i og for seg formen. Dekonstruksjoner er bra, men her var det ikke så mye nytt, egentlig. Det morsomste var egentlig å sitte og titte på alle publikummerne som satt rett overfor meg - på den andre sida av scenen. Best var det når de lurte på om noen av skuespillerne skulle SE på nettopp DEM i det skarpe, harde lyset. Ansiktsuttrykkene deres var beregnede; vemodige, ironisk smilende, sorgfulle.

Artig psykologisk - hvordan man sitter i en sånn situasjon. Med armer og ben korslagte? Lett skrevende med hendene i fanget? Hva utstråler man. Den første er defensiv; ikke rede til å åpne seg for forestillingen, sant? Den andre er avslappet, lever seg kanskje litt mer inn? Bla bla, men en fascinerende del av stykket ble det likefullt.

Fosse i skyggedalen

Anja har begynt å jobbe i billettskranken på Nationaltheateret, og flaks for meg har hun ikke så mange teaterelskende venner. Derfor ble det 8 billetter for 400 spenn. Am I lucky. Ikke bare til meg, da seff, men maratonet begynte idag, med Jon Fosse. Skuggar er klassisk Fosssk, uendelige gjentakelser av floskler og forvirring, lange pauser og sjalusi som ikke kommer til uttrykk. 6 menneske, derav to menn som digger en dame og to damer som digger en mann. Uff. Og de er i dette mørke rommet hvor de aldri har vært før, eller har de det? Bakken er dekt av myr? eller mose? Er den seig? Eller myk? Bakgrunnen er en enorm trestamme? Eller en uendelig vidde? Amfiscenen får som regel tvetydig scenografi. Skuespillerne beveger seg på en strime land, 2 X 20 meter, klaustrofobisk, lavt under taket, en mørk gardin og det lave lyset som rammer dem inn. De er dyktige! Kai Remlov, helt stiv og stille, eller varm og bråkete. Nicolai CB, en utolig levende og ektefølt fyr som klarer seg uansett hva han gir seg i kast med, Ine Jansen - som Jonas syntes var fantastisk - minnet om en ung Anne Krigsvoll, og idet man tenker tanken, kommer Anne Krigsvoll. Hvem er hvem? Hva slags rom er de i? Fysisk er det ikke. Rommet er en tanke, en følelse, en pinlig pause?

De første gangene jeg så Fosse, likte jeg ham ikke. Jeg var utålmodig, ble sint fordi de ikke kom noen vei, ble ikke berørt av hans evige påpekning av at liver er en runddans vi ikke kjenner vitsen med. Nå liker jeg ham. Lurer på om det er jeg eller han som har forandret seg. Kanskje er regien bedre. Spillet er veldig stilisert, men det kler stoffet så godt. Med alle repetisjonen av "Hvor er vi? Nå går vi! Er du også her!? Så hyggelig å se deg, går alt bare bra?", blir det faktisk enda mer uhyggelig ekte. Sikkert er det at lysmesteren har gjort en utmerket jobb. Sjelden har jeg sett lys og skygge vært brukt bedre. Og musikken/lyden er strålende. Blipp-blopp, regn, en tikkende klokke, en tung støy - alt så diskret at man straks ikke merker at lyden er der. Elegant.

Så hva er det vi sier til hverandre? Hvorfor bryr vi oss om andre? Er vi bare ute etter bekreftelse? Hvordan kommer vi videre? Hvordan havnet vi her? Alt er kjent, men likevel ukjent. Alt er nytt, men likevel gammelt. Man får en ekkel smak i munnen av Fosse, men det kiler i magen.